Hjem kjære hjem...

Så er vi hjemme igjen. Vi skriver søndag kveld 10. august, og etter stor aktivitet i går og i dag, så er Oksenøya marina igjen stille og fredelig. Men det er ikke bare vi som bor i båten her på pir A, selv om det er fredeligere enn vi er vant til. 

Etter ett år på langtur har vi nå vært hjemme i Norge i 10 dager. Vi har fått smake på den nydelige sommeren som har vært her hjemme, vi har fått nyte en varm velkomst av familie og gode venner, vi har vært i Bergen, vi har vært innom hytten i Myrkdalen og hentet jobbklær, vi har kjørt blåbæret vårt (poloen) over fjellet, vi har tatt over leiligheten i Pilestredet Park fra leieboerne som har behandlet leiligheten veldig pent, og vi har ikke minst begge to hatt vår første jobbuke etter ett års ferie. En kan trygt si det har vært innholdsrike 10 dager.

Vi har hatt et drømmeår. Med opplevelser på løpende bånd, med god tid til alt annet enn i hverdagen. Til å bare være, til å være sammen. Ikke bare med hverandre, men også med alle mer eller mindre snåle folk vi har truffet på veien, og med dere som har kommet på besøk og delt litt av eventyret vårt med oss. Året på tur har vært et solskinnsår på alle vis, og det er vemodig at det er fortid.

Men det betyr ikke at vi ikke er glade for å være hjemme igjen! Om vi setter pris på å ha fått oppleve et sånt eventyr, så setter vi enda mer pris på å ha et Norge - et hjemme - som er så godt å komme tilbake til. Bare da blir det fantastisk å være på tur.

Et år på langtur har gjort oss godt skodd for et liv sammen her hjemme - noe vi aldri har hatt tidligere etter mange år i ulike verdensdeler. Vi gleder oss til det eventyret som starter nå; hverdagseventyret. 

Og så skal nok Belle få være med på nye eventyr hun også etterhvert :-)

Irland, Skottland og Nordsjøen

Natt til mandag 14. juli nådde Belle igjen land etter litt over 8 døgn i sjøen på vei fra Azorene. Selv om opprinnelig plan var å gå inn i Irskesjøen direkte og rett til Dublin, så endte vi opp med et stopp i Crosshaven helt sør i Irland da autopiloten igjen la inn årene og vi måtte håndstyre siste døgnet til land. Uansett, et stopp i Crosshaven er ikke å forakte, en finfin liten landsby med irsk pub som irsk pub skal være, folk med herlig sarkasme og en engelsk en må konsentrere seg om å forstå. Vi koste oss et døgn i land, Knut fikset autopilot (skiftet sikring og motor – ja vi har en i reserve etter opplevelsen på Atlanteren sist!), og så la vi utpå igjen. Seilasen inn i Irskesjøen ble helt fantastisk. Vi heiste gennakeren med det samme og hadde en hel dag med 20-30 knop på hekken, full fart! Inn Irskesjøen avtok vinden, men med opp til 5-6 knop medstrøm og omtrent ingen bølger avtok ikke farten – før tidevannet kom i mot… det var en utålmodig Knut som hadde sittet å sett på samme fyrlykten omtrent hele sin nattevakt før vi seilte inn til Dublin i morgentimene.

I Dublin ble vi ønsket velkommen med en nydelig frokost på Mari Magi, så utrolig koselig å se gode venner igjen. Det er noe med det, å møtes igjen etter lange havkryssinger er unnagjort – dele erfaringer og kjenne på gleden for at vi alle er vel over. Mari og Jørgen dro videre samme formiddag – og det var med vemod vi vinket dem av gårde – det var siste gang vi møttes underveis denne gang, og siste gang vi ville møte noen av seilevennene vi har fått i løpet av året. Så sent i juli var de fleste av våre andre vennebåter, norske og nederlendere, allerede hjemme igjen.

Men om der ikke lenger var kjente båter i marinaen, så har vi andre kjente! Full vaskings av Belle ble igangsatt så hun skulle bli presentabel etter mange dager på havet; så var vi klare til å ta i mot storfint besøk av Knuts tidligere sjef med kone, herr & fru ambassadør Roald og Venke! Veldig koselig treff, med god prat om tiden både under og etter Iran – og god mat og drikke på restaurant og i residensen. Og med vaskings unnagjort var Belle også klar for overnattingsgjester – etter lang tid uten – pappa Svein og Kirsten mønstret på i Dublin. Vi gleder oss over tilbakevendende gjester og tar det som et tegn på at tidligere opphold har vært bra. Andre tidligere (og nye) gjester oppfordres herved :-)

Siden en ikke ønsker mer motstrøm enn ytterst nødvendig og i hvert fall ikke på feile steder, så ble avgangstidene i Irland/Skottland bestemt av tidevannet. Dvs at vi forlot Dublin kl 0300 natt til 19. juli; og de tidlige morgener fortsatte helt til vi nådde Caledoniakanalen i Skottland. Irskesjøen bød på vindstille og var – ja – et tåkehav. Belle tuslet seg nordover for motor. Solen kom i Skottland, og det været som var i Norge i juli, var også her. Vi hadde noen nydelige dager gjennom øyriket på den skotske vestkysten med deilige etapper på sjøen, fine turer på land og gode middager. Med relativt kort tid igjen før hverdag og jobbstart i Norge, hadde vi ikke mulighet til å bruke så mye tid her som vi i utgangspunktet hadde tenkt (det ble av en eller annen grunn 2 måneder på Azorene…), men Skottland er jo ikke langt unna! Ikke umulig Belle skal en tur hit igjen på sommerferie neste år. 23. juli begynte vi på Caledoniakanalen, en ca 100 km lang kanal som går gjennom det skotske høyland og forbinder vestkysten (Fort William) med østkysten (Inverness). Kanalen består av 29 sluser og går over 4 innsjøer (bare en tredjedel er utgravd kanal) – blant annet Loch Ness. Utrolig morsomt og annerledes å ta Belle gjennom innlandet! Kanalen og slusene er godt vedlikeholdt, der er hyggelige småsteder og overnattingsmuligheter underveis, og hyggelige skotter er klare ved hver sluse for å hjelpe deg gjennom. Vi gikk inn i første sluse på ettermiddagen onsdag, og var ute i sjøen igjen ved Inverness etter lite kø og venting på sluser fredag formiddag. Caledoniakanalen kan anbefales! Neste gang blir det bedre tid, her er masse muligheter til å padle kajakk, sykle og gå tur.

Vel ute i saltvann igjen begynte vi å se på værmeldinger. I forhold til andre hav Belle har krysset det siste året fremstår Nordsjøen lite skremmende. Men det er nå engang 2-3 døgn, og som nordmenn har vi jo alle hørt at det kan gå røft for seg i havet utenfor kysten vår. Uten frivind-Mads denne gang, som hadde tatt sommerferie, måtte vi gjøre vurderingene selv, og med utsikter til et lite væromslag med masse vind rundt kysten av Lindesnes noen dager frem, fant vi ut at det beste ville være å komme seg til Norge før dette; altså avgang så snart som mulig. Som sagt som gjort, og vi var av gårde allerede lørdag formiddag. Fire havkryssere på Belle denne gang; vi er mektig imponert over sprekinger i 70-årene som kaster seg ut på nye eventyr; også Nordsjøkryssinger i seilbåt. Pappa Svein og Kirsten så ingen grunn til at de ikke skulle ta sjøveien hjem til Norge.

Nordsjøen oppførte seg meget pent. Lite vind, lite bølger, oljeplattformer stod i ro der de skulle. Kryssing av grensen til Norge ble feiret med nystekte brownies og is!

Sailing north: Azorene - Irland

1. juli lot vi Belle, som endelig hadde kommet seg på vannet igjen, være alene og dro i bryllup - og feiret Thorodd og Kelly og kjærligheten 3-4 dager til ende på et nydelig slott i Dordogne i Frankrike. For et bryllup! Herlig fest med herlige folk. Søndag 6. juli kom vi tilbake til Azorene, og med gode værmeldinger for seiling mot nord fant vi ut at her har vi bare tiden og veien, 2 måneder på Azorene får holde, bare å kaste trossene. Og siden dette blogginnlegget ikke heter Azorene - del III, så kan vi røpe at vi denne gang kom oss til Irland. Under en liten stemningsrapport fra turen nordover!

(Trykk på pilen midt i bildet for å starte videoen...)

Azorene - del II

Siden forrige blogginnlegg het "Azorene – del I", så var det kanskje noen som gjettet at det måtte komme en "Azorene - del II", selv om vi 9. juni la i vei mot Irland. Og jada. Vi skriver i dag 26. juni… og vi er fortsatt på Azorene.

Før vi la i vei fra Horta 9. juni var Berit forferdelig tidlig oppe. Det måtte males! I marinaen i Horta er det tradisjon at båtene som er innom maler sin logo på kaien. Moro for seilerne å sette sitt preg på havnen på denne måten, og moro å se på alle andre sine malerier - kjenner vi noen? Noen mannskap har virkelig gjort seg flid og tegnet fantastisk fint. I tillegg skal det bety lykke for seilasen videre å legge igjen sin malingsklatt på denne måten. Om det betyr ulykke å ikke tegne vites ikke, men med mye prat i havnen om uheldige Cheeki Rafiki, som i år forliste på vei mot Azorene midt i mai (les mer her), fant Berit ut at vi kunne ikke ta sjansen. Vi seilte ARCen i november med Cheeki Rafiki, Knut drakk øl med mannskapet på Antigua, vi seilte i samme område som dem bare dager før de gikk ned. Det farlige i det å være langturseiler kom litt vel nærme. Så med restemaling fra andre og en logo tenkt ut underveis i malingsprosessen ble det en malingsklatt på Belle også :-)

Vi la i vei mot nord og hadde fine forhold. Fullmåne og passe vind fra rett retning. Alt i skjønneste orden. Men så begynte det å dunke fra området rundt autopiloten. Hmm. Vi liker ikke autopilot som lager lyd, autopilot kan ikke få lov å slutte å virke. Hva kunne det være? Vi kikket på autopilot og øvre festet til ror og så litt bevegelse sidelengs, men det var da ikke mye bevegelse til at det skulle lage så mye lyd? Vi sendte mail til våre venner i Catara, Odd har alltid noe lurt å komme med og gode råd: Se på festet underifra, se om dere kan stikke noe i mellom hvis det har løsnet for å hindre slark. "Noe" imellom tenkte vi, hva skal det være – vi har jo ikke så mye "noe" om bord som Catara, Odd'en har alltid et lager av "noe" som kan brukes til det meste. Men det ble ikke noe problem å finne dette "noe", der var ikke noe slark eller løst når Knut så på roret og festet i øvre rorlager underifra. Uten å tro hun kunne finne slark hun heller var det jo kanskje interessant å se hvordan dette festet så ut underifra nå når alt stasj i aktre lagerrom er ute, tenkte Berit og krøp nedi for å kikke hun også. Og når en først er der nedi var det jo greit å se seg om, var det noe annet som kunne lage lyd her nede? Og da var det ikke fritt for at hjertet tok et ørlite hopp, når det ble klart hva som var på gang. Litt press på roret i en bølge, og der flyttet hele rorbrønnen på seg og i festet mellom brønn og skrog kom klare sprekker til syne og vannet piplet inn. Press andre veien, rorbrønn til andre siden og dunk og vann inn i sprekkene på andre siden. Aiai, vi lekker.

Rorbrønnen er en type fiberglasskolbe som er festet i skroget rundt rorstammen der denne går gjennom skroget fra selve roret under båten til autopilot og rattene oppå dekk. Rorbrønnen skal beskytte roret. Roret er festet – skal være festet – i et øvre (ved autopilot på dekk) og nedre (ved skroggjennomføring) rorlager, som gjør at roret ikke sjangler rundt. Vi hadde et ror som sjanglet rundt, i alle fall i stor nok grad til at det dunket borti rorbrønnen når det fikk press på seg, og rorbrønnen holdt dermed på å ryke i festet. Vi fant det tryggest å snu til nærmeste land. Med 8-9 døgn igjen til Irland, 5-6 døgn til fastlands Spania var korteste vei til land 2,5 døgn tilbake til Azorene. Enn så kjedelig det var å snu, så føltes det helt riktig å minimere risikoen for å plutselig ende utpå havet der uten styring og med stort hull i båten om press på roret skulle bli så stort at roret skulle falle ut, eller sprekkene bli så store at vannet ville fosse inn. Vi snudde, tok frem grab-bagen og ringte hovedredningssentralen på Sola. Så deilig å vite at noen vet om en, og situasjonen. Vi fikk meldeplikt hver 6 time, og Sola videreformidlet til portugisisk kystvakt som var klar til å rykke ut om vi situasjonen skulle forverre seg.

Heldigvis var ble det ikke behov for noen redningsaksjon. Belle klarte seg fint i det deilige været tilbake til Azorene, lensepumpene tok unna det vannet som kom inn. Men godt å være tilbake i havn, denne gang i Ponta Delgada på Azorenes største øy Sao Miguel. I havnen fant vi Mari Magi, en av de norske båtene som vi sa farvel til i Horta. Vi tok en liten omvei nord bare! Vi brukte 5 døgn fra Horta til Sao Miguel, Mari Magi brukte 1… Og så heldig vi var som fant Mari Magi i Ponta Delgada! Så hyggelig selskap, og ikke minst utrolig god hjelp å ha en mann med fantastisk peiling på båt i prosessen med å finne ut hva som feilte Belle. TUSEN TAKK Jørgen og Mari for all støtte! I motsetning til Horta har vi ikke truffet en eneste annen kjent båt her i Ponta Delgada. Stor, god marina, med masse plass. Etter hvert har vi skjønt at sesongen her er litt tidligere i april/mai når de større båtene går over Atlanteren til Middelhavet for sommeren – Ponta Delgada er storbåthavnen, Horta er for oss "små". Men vi får jo være her vi små også, og vi kan absolutt anbefale flere langturseilere å legge veien innom her, Sao Miguel er nydelig! Se bilder.

Belle ble heist på land mandag 16. juni. Som mistenkt var det nedre rorlager som var løsnet. Nye deler ble bestilt fra verft i Tyskland, ror og ødelagt rorbrønn ble tatt av, og i aktre stuerom har det de siste dagene foregått ymse aktivitet for å sikre oss et ror som henger som det skal på videre seilas. Stakkars mannen som jobber der bak i alt det hvite glassfiberstøvet (hvordan i huleste skal vi få ut alt det støvet???) Vi håpet i det lengste at deler skulle ankomme og reparasjonen skulle gå så raskt at vi ville komme oss på vannet senest tirsdag denne uken, for å kunne legge i vei mot Spania senest onsdag (i går). Det ville være siste sjans for oss å komme oss noe sted før vi skal i bryllup i Frankrike 2.-5. juli (det tar 5-6 døgn til fastlandet (Spania/Portugal) herfra). Men nei. Deler kom og reparasjon var for så vidt klar, men med så nylagt glassfiber ble det av reparatøren her ikke anbefalt å legge ut på en lenger havkryssing før dette hadde fått tørke i hvert fall en uke. Når de i tillegg ødela nøkkelen til travel-liften i går da de hadde tenkt å sette Belle på vannet, og dermed ikke fikk start på heisemaskinen, så skjønte vi at det nok er meningen vi skal ta det med ro her på Azorene. Så her er vi, og her blir vi til vi er tilbake fra bryllup 6. juli.

Fiksing av lekk båt og løst ror var ikke det vi hadde planlagt å bruke juni på. Men selv om vi har fått et lenger stopp på Azorene enn først planlagt og dermed får det relativt travelt med å komme oss hjem før jobbstart 4. august, så kommer sikkerhet først. Irland og Skottland er jo ikke langt unna, dit kan vi jo seile en annen gang på et par dager! Nordsjøen er jo en liten minisjø i relativ sammenheng :-) Vi håper travel-liften har lyst å starte og at Belle kommer seg på vannet i dag. Hyggeligere å være om bord når Belle er på sjøen, og i marinaen, uten støv overalt og med do nærmere enn 400m unna. Så skal nok vi klare å nyte dagene på flotte Sao Miguel til vi flyr til Frankrike på tirsdag. Vi har dessuten bestilt ekstremt god seilvind mot nord fra 7. juli…

Azorene - del I

Vi reiste fra Karibien tidligere enn de fleste, for å være noenlunde sikre på å komme frem til Azorene i tide til å rekke fly hjem til Norge 21. mai. Med været med oss klarte vi det med glans, og vi var inne allerede 13. mai. I tillegg var Belle i fin form etter kryssing, og med lite båtfiksing på plakaten ble det god tid til å se seg om og nyte de azoriske omgivelsene.

Azorene er en øygruppe som tilhører Portugal. Øygruppen består av 9 større øyer, som er toppene på noen av klodens høyeste undersjøiske fjell i en kjede som strekker seg over et område på ca 600 km fra sørøst til nordvest. Azorene ligger ca 1500 km vest for Lisboa og 4000 km fra den nordamerikanske kysten – altså fremdeles ganske midt ute i Atlanteren. Gjennom tidene har Azorene vært et viktig pitstop for atlantiske overfarter – for de første transatlantiske fly, for det militære (amerikanerne har fremdeles en aktiv base på Azorene), og nå for langturseilere. Horta, hvor vi kom inn med Belle, ligger helt øst på øyen Faial og har en finfin beskyttet marina. Den er ikke stor, og båtene ligger tre og fire utenpå hverandre i høysesongen – som er mai/juni – når seilerne kommer fra Karibien og USA på vei hjem, eller på vei til Middelhavet for sommeren.

Vi hadde noen nydelige dager på Faial, med stort fokus på å bevege seg litt etter stillesittende dager over havet. Masse fine turer rundt Horta, som er en veldig koselig liten by med marinaen i fokus. I løpet av vår måned på Horta kom det stadig flere kjente båter innom. Til 17. mai var vi 3 norske båter i Horta, og det ble herlig, laaang 17.mai frokost om bord i Belle med nybakt brød, eggerøre, spekemat, røykelaks, jordbær og is. Og ikke mindre enn 8 flasker sprudlende på 6 personer. Hele marinaen fikk med seg når vi sang Ja vi elsker, og Gammel Jegermarsj runget fra radioen når nettet ville virke. Nordmenn er enda mer nordmenn i utlandet.

Vi leide bil en dag og da rakk vi rundt hele øyen og opp på høyste topp. Nydelige omgivelser med grønne skoger og marker mot knallblått hav. Noe av det mer spesielle var landskapet helt vest på Faial, en slags vulkansk ørken. Her ble mannen  som stod på post og så etter hvaler i 1958 overrasket av at det plutselig kom noe annet stort opp av havet, det begynte å buldre fra en undersjøisk vulkan og 100 dager etter var 2,4 nye kvadratkm lagt til øyen. Heftig! Alle øyene på Azorene er vulkanske, og med en beliggenhet der 3 jordplater møtes så skal du se at antallet azoriske øyer plutselig en dag er 10 i stedet for 9.

Så hjem til Norge!! Selv om det var rart å skulle kalle det å reise hjem når vi skulle reise fra Belle! Belle er jo hjemme, vi har vært hjemme i hele år vi :-) Når ellers sover en i samme seng HVER natt i 9 måneder i strekk? Det var helt uvant å måtte pakke bag, og hva i alle dager av de klær vi hadde i Belle skulle være med til Norge? Shorts? Ullundertøy? Fleeze? Joggesko eller sandaler? Hm. Og vi skulle i bryllup. Det ble en tur hjem spekket av høydepunkt, fra å møte vår lille nevø som har kommet siden sist vi var hjemme, møte siste skudd på Graue-Lerøy stammen som vi begge får være fadder for, bryllupet til Anniken & Ivar, 70-årsdag til Kirsten, 1-årsdag til lille Erik, 75-årsdag til  Anna & Frode – og ikke minst bare treffe så mange av dere der hjemme som gjør at vi gleder oss til å komme hjem også. Og Norge viste seg fra sin aller beste mai-side med helt fantastisk vær, jeg synes jeg hørte det hviske der jeg satt å nøt utsikten fra hjemme i Mathopen en tidlig morgen – "det blir fint å komme hjem – her er fint hjemme og"…

Men Norge er der heldigvis, selv om en reiser av gårde på oppdagelsestur, og vi klarer fint å nyte litt mer oppdaging J Etter bursdagsmiddag for Knut i Lisboa var vi tilbake på Horta 3. juni og begynte klargjøring av Belle til ny langtur. Som sagt er Azorene fremdeles ganske langt ute i havet, og neste etappe som etter planen skulle gå til Irland er hele 1200 nm, ca halvparten av distansen Karibien – Azorene /ca 10 dager avhengig av vær. Etter en kort uke viste værmeldingene gode forhold og de fleste norske båter i Horta gikk ut lørdag 7. juni. Vi utsatte til mandagen, blant annet for å få en siste kveld med WhiteSpirit som ankom Horta søndagen. Så la vi i vei mot nord.

Hjem til Europa - vi krysser Atlanterhavet for annen gang

26. april begynte vi den lange veien hjem, og la ut fra BVIs med Horta på Azorene som mål. Spente på en ny havkryssing, og litt ekstra spent siden vi nå bare var oss to som skulle ta Belle over havet – en er mer sårbar når en bare er to. Men øvelse gjør mester – det gjelder visst Atlanterhavskryssinger også. Øvelse, og en god dose flaks. Vi nådde Horta 13. mai etter 17 dager på sjøen, etter en finfin kryssing. Knut som alltid utålmodig etter å komme frem, Berit mer avslappet til om det skulle bli en dag til eller fra – men begge mye mindre sliten enn sist når vi igjen så land. Noe som selvfølgelig hadde med antall dager i sjøen å gjøre – 17 dager er mindre enn 23, men ikke minst hadde vi roligere vær enn vi hadde de siste dagene av forrige kryssing, autopiloten var med oss hele veien, og så kjenner vi Belle så mye bedre. Lydene om bord er så mye mer kjente, vi vet når hun liker seg og når hun synes vi sliter henne ut, vi vet så mye bedre hvilken seilføring som passer best i de ulike forhold (selv om vi absolutt ikke er utlært!), og vi vet hva som er nok diesel til både motor og strømgenerering. Vi visste så mye bedre hva vi gikk til – og når vind og vær var med oss og vi slapp unna de store uhell, så gikk det finfint å være to.

Det var rart å legge ut fra marinaen i Nanny Cay – starte den lange reisen – uten noen til å vinke oss av gårde. Som om vi skulle ut en liten tur og komme inn igjen samme ettermiddag. Desto hyggeligere var det at flere av våre seilevenner som lå for anker på øyene rundt ropte oss opp på VHF'en når vi passerte for å ønske god tur. Og ikke minst bli vinket av gårde av verdens søteste nederlandske venner på WhiteSpirit og Cassandra, da vi seilte forbi dem på Just van Dyke en time etter vi la fra land. Med gode lykkeønsker sendte de oss av gårde, vi var klar for havkryssing. Bare et par timer etter var Karibien borte i horisonten, og vi så bare hav.

De første dagene hadde vi rolig vær og vi kom et godt stykke av gårde med god motorhjelp. Vi valgte å gå mer nord enn direktekursen, og det skulle vise seg å etter en 5 dagers tid gi oss perfekte seilforhold mot Azorene. Aldri har vi fått Belle til å gå så bra over tid. Med vind på 14-18 kn fra rundt 140 grader suste hun av gårde med gjennomsnittsfart rundt 7 i flere døgn, uten at vi gjorde noe særlig med seilføringen. Helt herlig!! Med så lite vind bygget det seg heller ikke sjø – vi kunne ikke fått bedre forhold. The red devil var også oppe – etter å ha fått den over fra rull til strømpe er vi utrolig mye mer komfortable med å ha den oppe – betydelig trygghet at vi vet at vi klarer å få den ned når vi vil! Med 160 kvadrat duk gikk vi over 10 kn omtrent uten krenging, fantastisk følelse!

Dagene med god vind tok oss godt av gårde, og vi så muligheten for at vi kunne være fremme allerede etter 15 dager. 2 døgn fra Horta fikk vi imidlertid beskjed av vår trofaste værgud Mads (vi får værtjenester fra Mads i Frivind på våre kryssinger), at det lå et lavtrykk mellom oss og Azorene, og vi ble rådet til å gå rett øst for å holde oss sør for lavtrykket for å slippe sterk vind rett mot. Vi følger de råd vi får, og selv om 150 ekstra nautiske kjentes langt når vi var så nære, så er det så mye bedre å slippe unna drittvær. Belle slapp på denne kryssingen unna med 2 timer hvor vi hadde vind over 25 kn, noe som bidro godt til at vi kom inn uten større skader eller slitasjer på båt (og mannskap).

Men også etter fine kryssinger er det herlig å igjen se land! Spenningen som sitter i på en overfart kan slippes – vi klarte det! Å feste linene i land, kjenne at båten ligger helt i ro, kjenne fast grunn under føttene – det er en nydelig følelse. Og denne gang kjentes det som å komme litt hjem. Hjem til Europa. For Azorene er så tydelig europeisk. De pene husene, de rene gatene, den friske luften, de grønne markene med kuer på – her er fint!

Siste dager i Karibien, påske og forberedelser til ny Atlanterhavskryssing

Da Eric og Rikke, siste besøk, mønstret av Belle uken før påske gikk det opp for oss at våre 4 måneder i Karibien går mot slutten. Følelsen ble enda sterkere da Belle ble heist på land noen dager etter for å bli skrapt og malt under. Dette var et arbeid vi hadde avtalt for en god del tid siden å få gjort, arbeidet gjort i Tyskland før hun ble satt på vannet i fjor vår var ikke noe å skryte av, og all maling har forsvunnet i løpet av året som er gått. Verdt å sørge for lite grums på skroget for å sikre minst mulig vannmotstand og god fart på vei over Atlanteren igjen! Mens Belle først var i shipyarden benyttet vi anledningen til også få en del annet gjort; motorservice, generatorservice, filter og oljeskift på watermakeren, skift av storseilfall, reparasjon av glidelåsen til lazybagen etcetc. (til alle gjester som sammen med oss har fortvilt over dolukt i stuen; problem lokalisert – lufteslangen fra wastetanken på do var helt slitt av, og luften fra tanken har dermed gått helt feil sted… utrolig deilig å få fikset!) På denne måten kom forberedelsene til ny Atlanterhavskryssing i gang.

Belle var på land hele palmehelgen. Uten vann og strøm, men med lommelykt og stearinlys om kveldene ble det rene hyttestemningen om bord :-) Men utrolig deilig å få båten på vannet igjen, alt og alle om bord trives helt klart best med vann under kjølen. Med de fleste ting på vår forberedelsesliste hvor vi trengte hjelp fra servicemenn fikset, dro vi fra marinaen (Nanny Cay – kan anbefales for heising og båtarbeid) og ut på anker i bukten The Bight på ubebodde Norman Island. Deilig å være utpå igjen, få vind gjennom båten og kunne hoppe over bord for et bad når en har lyst!

Vi ble liggende i The Bight hele påsken. En fantastisk godt beskyttet bukt, som var fint da påsken kom med relativt mye vind. Vi fikk definitivt ikke bukten for oss selv, litt som påskefjellet så er BVIs tydelig en populær destinasjon i påsken, ikke minst for Puerto Ricere med båt (=motorbåt). Vi la oss helt ytterst i bukten, og hadde da finfin utsikt fra cockpit utover sjøen uten crowden av båter i veien. Forberedelser til havkryssing fortsatte smått og pent litt hver dag, som sjekk av redningsvester og annet sikkerhetsutstyr, oppsett og test av satelittelefonen, heising og pakking av gennaker som nå har fått seg snuffer i stedet for å være på den tullete, vanskelige rullen som har gitt den navnet "the red devil". Men det viktigste for oss i påsken var to andre ting enn praktiske forberedelser. Vi ville nyte siste dager i Karibien med alt det vi digger med å være her; bading, snorkling, padling, turer, stille kvelder på dekk når solen går ned --- og ikke minst å si farvel til våre beste venner her borte. Alle de norske båtene som krysset Atlanteren med oss i november har vært morsomme å treffe igjen nordover gjennom Karibien, noen oftere enn andre. Utrolig gøy at vi var en hel gjeng som troppet opp på full moon party i Trellis Bay på Beef Island 15. april! Men tre båter har vært en viktig del av vårt år på tur, norske Catara og nederlandske Cassandra og White Spirit. Verken Catara eller Cassandra skal seile hjem igjen, de blir sendt på skip mens mannskapet setter seg på flyet over dammen. White Spirit håper vi å se igjen på Azorene, de kommer etter oss om et par uker. Uansett var det utrolig koselig at de alle tre båtene kom til Norman Island og the Bight i påsken! Vi kommer til å savne dere alle.

Så var påsken over, og onsdag denne uken dro vi tilbake til Nanny Cay for de siste forberedelser. Vask av båt, vask og nedpakking av dinge, sykler og kajakker, dieselfylling (vi har med 1000l diesel – av frykt for å bli stuck i Azores High (høytrykk uten vind), mathandel, klesvask, flytte bak i akterlugaren etc. Av en eller annen grunn går alt veldig mye lettere gang nummer to, og selv om vi kommer til å savne Runar som var med oss sist vi krysset et hav når vi er utpå, så har det vært veldig lite vanskelig å finne plass til alt mulig stasj og mat når vi bare er to ombord og har to ledige lugarer til ting og tang :-)

De fleste langturseilere forlater Karibien i begynnelsen av mai. Både fordi hurricane-sesongen begynner, og fordi det i mai er de beste værforhold for kryssing av Atlanteren østover. I motsetning til kryssingen vestover, er det på tilbaketuren ingen stabil passatvind som blåser oss i riktig retning - værforholdene er mer varierende. Mai er imidlertid en "mellom-måned" der en ofte unngår ekstremforhold, dvs alt for mye eller alt for lite vind. Vi er litt tidligere ute enn de fleste, av dem vi kjenner som skal seile hjem igjen er avreise første eller andre uke i mai det vanligste. Vi har imidlertid satt oss fore å rekke et bryllup hjemme i Norge i slutten av mai og har derfor satt avreise litt tidligere… Blir veldig rart å denne gang legge ut på havet uten andre båter rundt! Som en del av ARCen i november var det over 200 båter, hornmusikk og hundrevis av vinkende spanjoler på kaien som så oss av gårde. Denne gangen legger vi bare fra kai som om vi skal ut på en hvilken som helst liten dagsseilas, når vi er klar. Og det er vi i dag, vi kaster loss om noen minutter!

Vi reiser til British Virgin Islands

Etter vel overstått bryllup var det tid for litt Knut&Berit-tid. Vi satte kursen tilbake til St Kitts og vår nye favorittbukt White House Bay. Hva kan vel være bedre enn å ankre i en stille bukt når en har et par dager med bare kjæresten? Det tar en 7-8 timer å seile fra Simpson til White House Bay, og vi kom frem i mørket etter en herlig dag på sjøen. Men det går fint når en kjenner ankerplassen og det er god plass. Selv om planene om å sightseeing på Kitts gikk i vasken med en litt pjusk Knut, så var det egentlig helt fint å bare ta det med ro i båten og ellers gå litt turer i området rundt White House Bay. Foreløpig er dette et veldig øde naturområde, men med store utbyggingsplaner for luksusmarina og hoteller…. her kan se veldig annerledes ut om noen år! Søndag 30. mars seilte vi tilbake til St Maarten, igjen for å ta i mot gjester som kom flygende inn – danske Rikke fra København, svenske Eric fra Teheran og norske Harald fra NY. En god gjeng venner Knut har samlet seg i årenes løp utenfor Norge. En handletur på Simpson Bays fantastiske supermarked og vi var klare for å forlate St Maarten for siste gang. Damen i resepsjonen på marinakontoret var ikke sikker på om hun faktisk skulle tro på at vi ikke kom til å komme tilbake – jepp, på tide å dra :-)

En liten tur innom Anguilla for å bruke opp EC (Eastern Caribbean) dollar som vi plutselig innså vi ellers ikke kom til å få brukt, så la vi ut på en ca 12 timers overfart til British Virgin Islands sammen med White Spirit. Absolutt ingen vind og ingen vits å heise seil, men en herlig overfart med bading og soling på dekk. Vel fremme ankret vi i North Sound, rett ved Necker Island – sir Richard Bransons lille, private luksusøy. Hva passer vel bedre for grunnlegger av Virgin-imperiet å ha en øy på Virgin Islands?? Harald ble fra seg av lykke da hans idol mr Branson himself seilte forbi ankringsplassen vår senere på kvelden. Dette var vel ikke langt fra høydepunktet for Haralds korte Karibien-opphold, allerede lørdag morgen ble han kjørt til flyplassen i dinge – finfint å kunne ankre i bukten rett ved flyplassen på Tortola når en har fly som skal nås.

British Virgin Islands er en gruppe med masse øyer, noen store og bebygde, andre små og mange helt øde. BVIs er kjent som et seileparadis med et beskyttende rev, som sammen med rekke mindre øyer beskytter farvannet innenfor mot Atlanterhavsdønningene fra nord og øst. God vind og lite bølger gir nydelige seileforhold. Men det betyr også masse båter, BVIs er Karibiens største utleiemarked. Aldri har vi vel sett så mange båter på sjøen på en gang – og ekstra mange var det første helgen i april med pågående BVI regatta week. Uansett, selv om vi ikke fikk buktene for ankring for oss selv akkurat, så fikk Eric og Rikke med seg hele 7 karibiske øyer, god seiling, i alle fall litt brunfarge og en god del Pusser's painkillers før de forlot oss og Belle etter en uke. Dubban neste dere! :-)

Så var det ikke mer besøk å vente på… og det betyr også at tiden for oss i Karibien går mot slutten… og at en ny Atlanterhavskryssing venter…

Beach wedding!!

Så var det bryllup!! Neinei, ikke vårt :-) Men for en utrolig koselig opplevelse å få være med på! På langtur med seilbåt blir en kjent med andre langturseilere. Men at vi skulle få så gode venner at vi skulle få være forlovere i et vaskeekte bryllup på en hvit strand i Karibien hadde vi vel ikke trodd! Ben og Elly, et nederlandsk par i båten White Spirit, traff vi første gang i Nord-Frankrike i september. Vi krysset Biscaya sammen med White Spirit og Cassandra, en annen nederlandsk båt, og siden har vi holdt kontakten. White Spirit og Cassandra var ikke med i ARC-rallyet slik vi var, og startet sin Atlanterhavskryssing noen uker senere enn vi. De fikk tøffere vær enn oss, men hva kan vel hjelpe bedre på tretthet og ensomhet der ute på havet i julehelgen enn å bli fridd til??? Ben fridde til Elly midtveis over havet, drømmen om å gifte seg i hvit bikini på en strand i Karibien skulle gå i oppfyllelse!

Etter både brud og brudgom var skikkelig drukket ut, kom den store dagen 25. mars. Og for en dag det ble! Utrolig koselig og avslappet, men likevel et så fullverdig bryllup. Hvit brud, høytidelig seremoni (der vi ikke skjønte noenting da alt gikk på nederlandsk), champagne og flere lags bryllupskake, taler, god mat og fyrverkeri. Og en skikkelig fest! Uten familie og venner hjemmefra var vi kun seilere som gjester, 6 nederlandske båter og Belle. Tror vi alle følte det som en ære å få dele den store dagen med Ben og Elly, og det var herlig å se hvordan alle bidro med små ting for å gjøre dagen til brudeparet spesiell. Bake bryllupskaken, være frisør for bruden, spenne opp seil og blåse ballonger for å pynte bryllups-"lokalet", være fotograf, ta med varmeballonger som ble sendt til vers med gode ønsker når mørket kom – som vi har opplevd det i alle andre sammenhenger i løpet av dette året – langturseilerne stiller opp for hverandre.

Ben og Elly hadde en fantastisk dag, og det var et fornøyd brudepar som gikk for å nyte bryllupsnatten på hotell med utsikt mot White Spirit. Hvem som er neste par ut gjenstår å se, men brudebuketten havnet på norske hender da den ble kastet.. :-)

St Maarten et godt utgangspunkt for besøk hjemmefra II: St Barths - St Kitts - St Martin

Fra å ha delt kontor på Karl Johansgate og i Parkveien blir destinasjonene for treff stadig mer eksotiske for Bergen Consulting Group. Bergen Consulting Group er en gruppe for spesielt utvalgte (=bergensere) i Boston Consulting Group. Nå er det strengt tatt bare undertegnede som fremdeles er ansatt i nevnte Boston Consulting Group, men så er det jo ikke så mye førstestyrmannen jobber for tiden heller :-) DC, Svalbard, Teheran og nå Karibien - 16. mars var det champagnemottagelse på dekk på Belle, og vi kunne ønske Steinar og Aleksander velkommen om bord.

Fra Simpson Bay Marina (forresten en veldig hyggelig marina), gikk turen til St Barths – ikke noe bedre sted å starte den Karibiske seilferien til gutta enn vår favorittbukt Anse Colombier! På St Barths ble det også en tur til Gustavia for sightseeing og en bedre restaurantmiddag, før vi seilte videre til St Kitts. St Kitts ligger noe på siden av de fleste seilernes "hovedvei" nordover i Karibien, ikke alle prioriterer å seile ned til St Kitts & Nevis, Statia eller Saba, øyer som ligger litt sør for St Barths og St Maartin. Vi ville gjerne besøke dem alle, men av ulike grunner ble det denne gang kun St Kitts – bra å ha flere øyer igjen å besøke til neste Karibientur :-) En av grunnene til at færre seilere velger å gå til disse øyene er at det er relativt få gode ankerplasser. Vi hadde også hørt at "den beste ankerplassen på Kitts er Nevis", altså øyen ved siden av, men dette stemmer etter vår erfaring ikke! Helt sørøst på Kitts ligger White House Bay, som kommer til å være en av våre favorittbukter i hele Karibien. Lite rulling, få båter, ikke noe på land, nydelig utsikt til solnedgangen, we love it! Vi hadde noen nydeligere dager på Kitts, med bading, soling og tur.

Fra Kitts gikk turen tilbake til St Maartin, vi måtte være tilbake i tide til utdrikningslag (mer om dette i neste blogg…)! En fantastisk seiltur i medvind (første gang siden Atlanterhavet?) med fordekk okkupert av solhungrige gjester. Det må nevnes at de to gutta fikk med seg utrolig bra seiling denne uken, kryss til Barths, slør til Kitts, så medvindsseiling opp igjen til St Maartin med helt perfekt vindstyrke. Bra seileuke! Vel tilbake i Simpson Bay ble det fjelltur på St Maartins høyeste fjell (ikke så høyt) og selvfølgelig for to karer spesielt glad i god mat, en tur til Grande Case (kulinariske hovedstaden i Karibien som nevnt i forrige blogginnlegg) på fantastisk flott restaurant.

En innholdsrik uke, tusen takk til dere begge for at dere kom, herlige måltid, vin!!, upåklagelig kosteinnsats og myyye latter, vi gleder oss til neste treff!

St Maarten et godt utgangspunkt for besøk hjemmefra I: Anguilla - St Martin - St Barths

Kompistur blir en aldri for gammel til. Det er like gøy godt voksen som når en er ung, det var i alle fall inntrykket vi fikk etter å ha hatt pappa Lein og barndomskamerat Ivar på besøk. Gode prater, mimring om tidligere sprell og nye opplevelser. Og på årets guttetur fikk vi ta del!

Tor Eiliv og Ivar mønstret på Belle 5. mars i Simpson Bay, St Maarten. St Maarten/St Martin er halvt nederlandsk og halvt fransk, og har gode flyforbindelser til Europa. Dermed er St Maarten et enkelt sted å komme seg til/fra om en skulle ville besøke Karibien. Øyen har også mye å by på i seg selv. Den nederlandske siden har slått seg opp som destinasjon for båteiere, både seilere og superyachter, med gode marinaer, den årlige Heineken-regattaen og gode fasiliteter for fiksing av båt. I tillegg er Philipsburg, hovedstaden på den nederlandske delen av øyen Karibiens største cruiseskihavn, med fokus på tax free shopping – byen er full av diamant-, klokke-, og kosmetikkbutikker. Legg til resorthoteller, casinoer og strippeklubber så har du Sint Maarten. Saint Martin, den franske delen av samme øyen, virker på mange måter mer karibisk, med masse fine strender og enklere landsbyer. Men i motsetning til den nederlanske delen hvor kulturen er karibisk, så er kulturen på Saint Martin fransk. Det ser man ikke minst på strendene hvor menn i speedo sprader rundt i mengder. Et relativt sikkert tegn på at de er franske.

Men, selv om St Maarten/St Martin har mye å by på i seg selv, så var det ikke nødvendigvis tax-free shopping,  båtfiksing eller strippeklubber som lokket Tor Eiliv og Ivar til Karibien. Dermed er det også topp at St Maarten er et ypperlig utgangspunkt for herlig seiling til øyene rundt! Første stopp etter vi fikk herrene om bord var Anguilla. Anguilla er britisk. Etter å ha blitt uavhengig fra sine tidligere koloniherrer og slått sammen med Kitts & Nevis, fant Anguilla ut at de likte seg bedre sånn det var før, og gikk tilbake til Storbritannia. Like greit. Anguilla er en flat liten øy, perfekt for sykling! Og strandliv. Og mat. Og da er de tre ting vi hadde fokus på på Anguilla nevnt :-)

Etter fine dager på Anguilla seilte vi tilbake St Martin, den franske delen av øyen. Grande Case, en liten landsby helt nord på øyen, er kjent som Karibiens kulinariske hovedstad. Her er utendørs BBQ sjapper med trebenker og myldrende liv av lokale i skjønn forening med restauranter ala Paris. Et fantastisk, lite sted, med en herlig bukt å ankre i. Vi lå her i to dager før vi hadde en fantastisk dag på sjøen mot St Barths og Anse Colombier, hvor vi også var uken tidligere på vei til St Maarten. Like fint som sist, og perfekt for siste kveld om bord med gutta på kompistur.

En ukes rundtur med Belle og våre to gjester så ut til å føle seg mer og mer hjemme – vi håper det kommer flere anledninger til å invitere ombord! Takk for at årets guttetur gikk til Karibien og Belle!

Årets beste overraskelse dukket opp på Antigua

Overraskelsesbesøk er et koselig konsept i utgangspunktet. Å få overraskelsesbesøk av venninne hjemmefra helt til Karibien, når en ikke har vært hjemme på et halvt år er ubeskrivelig!! Avtaler om båtfiksing var ikke eneste grunn til at vi måtte suse forbi Guadelope og komme oss til Antigua, det Berit ikke visste var at det viktigste vi skulle var å rekke frem før Christine. Å ikke tro sine egne øyne er en veldig passende beskrivelse på det som gikk gjennom hodet på Berit da Christine plutselig stod på kaien morgenen etter vi kom inn til Nelsons dockyard.

Men båt skulle fikses også. Vi ble liggende en god del dager i Nelsons dockyard, en veldig hyggelig marina helt sør på Antigua (og gamle tilholdsstedet til den britiske marinen og lord Nelson tilbake på 1700-tallet) , hvor de er kjent for å være dyktige båtfolk. Mens damene brukte dagene på stranden, med soling og jenteprat, var kaptein Knut på Belle og fikk ting til å skje ombord. Både storseil og forseil ble tatt av og slitasjeskader fikset av NorthSail-loftet i marinaen. De gjorde en utrolig god jobb, disse gutta kan anbefales! I tillegg fikk vi endelig gjort noe med kjøleskapet som på Atlanterhavskryssingen i desember plutselig hoppet ut av veggskapet og stod midt på gulvet. Siden den gang har vi stort sett seilt med vinden inn fra styrbord, så kjøleskapet har holdt seg på plass. Vi kan jo imidlertid ikke basere oss på å for alltid seile med vinden kun fra en side, så sikring av kjøleskap stod høyt på agendaen. Igjen, veldig bra jobb utført av snekkeren i marinaen - kjøleskapet står nå forhåpentligvis på plassen sin for all tid fremover. Ellers, air condition anlegget fikk innstallert utluftigsmulighet og har virket som en drøm i ettertid, lite trykk i watermakeren ble fikset (bøyd på slangen ja, det burde vi kanskje funnet ut selv...), vasking og polering av skrog, skift av sinkanode - gode greier. 

Etter deilige dager på Antigua, der vi i tillegg til strandliv gikk turer, var på sightseeing i bil rundt hele øyen (strendene er definitivt hovedattraksjon sammen med en helt utrolig mengde vanvittige båter i marinaen i Falmouth harbour - lekeplass for rike briter med båt), var vi klar for å reise videre. Turen gikk til St Barthelemy, eller St Barths, en liten fransk øy nordvest for Antigua. Vi ankom Gustavia, hovedstaden på den lille øyen med ca 9000 innbyggere fredag 27. februar.

St Barths er fransk, og en lekeplass for rikfolk. I motsetning til britiske Antigua som har etablert seg som feriested for briter med en rekke resorthoteller, har St Barths valgt å være et feriested for de få - her har det største hotellet kun 70 rom - og dette er det dobbelte av hva det nest største hotellet har. Og det er luksus på alle vis. Bortsett fra stendene og beliggenheten, er St Barths ganske lite karibisk, hvis en forbinder karibisk med type reggaemusikk, kreolsk mat og rastafarier med rastahår. St Barths har historisk vært en lite attraktiv øy på grunn av lite fruktbar jord og ingen ferskvannskilder. Dermed har her vært lite plantasjedrift, dvs lite slaver, med det resultat at her finnes nesten ingen med afrikansk avstamning. De som bor på St Barths er etterkommere av franskmenn som kom fra Normandie på 1700-tallet hvor de etablerte et tilholdssted for franske pirater og kaperskuter, det er rikfolk som har penger nok til å ha ferie resten av livet, og det er franske restaurant- og boutiquehotelleiere som har sett potensialet på denne lille ferieøyen. Da førstestyrmannens bursdag skulle feires på en av de fine restaurantene i Gustavia 28. februar føltes det helt rett å ta på sminke, pen kjole og høye hæler. Det er ikke ofte det skjer :-)

Dagen etter bursdag dro vi fra Gustavia til en bukt litt lenger nord, Anse Colombier. Krystallklart vann, skilpadder plaskende rundt, finfint for kajakkpadling og snorkling, en favoritt!! Vi ble her til vi måtte sette kursen for St Maarten, som skulle bli base for oss en måneds tid fremover med gode flyforbindelser til Europa. Overraskelse-Christine vendte nesen hjemover i begynnelsen av mars. Digger at du kom!!!!

Kursen settes nordover: Martinique - Dominica - Les Saints

Det er begynnelsen av februar og vi har snart vært en måned på Grenada og Grenadinene. Uansett hvor fint vi har hatt det, så er Karibien større enn dette, det er på tide å komme seg nordover. Etter et kort stopp innom Bequia, og deretter Rodney Bay, ankom vi Marin på sørspissen av Martinique 7. februar. Vi hadde egentlig ikke Martinique på topplisten over steder å besøke, men det ble likevel til at vi lå noen dager her. Behov for å bare synke nedpå litt, være litt hjemme i båten, trene, vaske litt klær - sted ikke viktig.

Martinique er et fransk fylke. Øyene vi til nå hadde besøkt, St Lucia, St Vincent og Grenada, er tidligere britiske kolonier, fremdeles medlemmer av the British Commonwealth (som Australia og Canada), men uavhengige land. Martinique er fremdeles en del av Frankrike, med alt det innebærer; fransk språk, euro, croissanter, fransk arroganse (nei, vi vil ikke snakke engelsk), fransk mat og vin, Carrefour. Noe positivt og noe ikke fullt så positivt. Uansett, vi hadde fine dager i Marin, hvor vi lå for anker utenfor en gigantisk marina. Sørlige Martinique er flott turområde, både på sykkel og til fots. Vi leide også bil en dag og kjørte rundt hele øyen - først med plan om å bestige Mont Pelée, Martiniques høyeste fjell og sovende vulkan, men skyer og regn gjorde at vi holdt oss i lavlandet istedet. Vi gikk tur på en halvøy nord på Atlanterhavskysten, Presqu´ile de Caravelle, flott landskap - nesten som vi var tilbake på nordvestkysten av det europeiske Frankrike. Etter gåtur kjørte vi vestover til St-Pierre, Martiniques tidligere hovedstad, visstnok den største og viktigste handels- og kulturby i hele Karibien i sin tid. St-Pierre mistet sin storhet i løpet av noen få minutter i 1902, da Mont Pelée med et gedigent utbrudd utryddet hele byen med mann og mus. I dag er St-Pierre en liten landsby med et par tusen innbyggere, svarte murer står fremdeles igjen etter tragedien for over 100 år siden.

12. februar seilte vi fra Martinique til Dominica. Godt forankret i en bøye litt sør for Roseau var vi klare for å oppdage denne eventyrøyen vi hadde hørt så mye bra om. Og Dominica skuffet ikke. I motsetning til de fleste andre karibiske øyer er det ikke strender og havet som er Dominicas hovedattraksjon. Det er fjellene, regnskogen, innsjøene, fossene, varme kilder. Naturen er vill og vakker, fargene er helt ubeskrivelige. Vi fikk med oss mye på de fire dagene vi hadde på Dominica. Noen highlights:

  • Tur til Boiling Lake - 5 timers tur opp og ned og bort i alt fra regnskog til månelandskap og fjell med utsikt. Anbefales! 
  • Tur til Victoria falls - 2 timers tur langs elven til en foss som faktisk var imponerende selv for nordmenn. Med stor tro på oss selv som turvante ville vi selvfølgelig ikke ha noen guide. Heldigvis tilsier all logikk at en foss ligger langs en elv, så vi kunne følge den innover i skogen, for de lokale guidene gjør det de kan for at stien ikke skal være tydelig, det ville jo ødelegge hele inntjeningsgrunnlaget. Vi krysset elven sikkert 8 ganger på den 1,5 times lang turen inn til fossen.
  • Tur til Morne Diablotin - Dominicas høyeste fjell, selvfølgelig insisterte Berit på at vi skulle dit. Morne Diablotin = djevelfjellet. Vi har funnet ut hvorfor. Denne turen trenger kanskje ikke stå øverst på must-do listen om en skal til Dominica, ihvertfall ikke om det har regnet mye siste tiden 
  • Canyoning - vi hadde en halv dag i fossen med hopping og rapellering - anbefales på det sterkeste! www.extremedominica.com

Gode turer på dagen og rolige kvelder ombord på Belle - herlig. Vi kunne godt blitt her lenger!

Etter noe bekymring for hvordan etappene mellom øyene nordover skulle bli, ble seilasen mellom Dominica og Les Saints helt sør på Guadelope nok en positiv overraskelse. Bekymring for bølger, mye vind og stamping i motsjø når Atlanteren kommer rett inn der vi ikke er i ly av en av øyene, har vært helt ubegrunnet. Belle går så fint på kryss, etappene fra Grenadinene og nordover har alle vært supre. 

Les Saints viste seg å bli nok en favoritt. Vi kastet ankeret ved den lille landsbyen Bourg des Saints. Guadelope er som Martinique en del av Frankrike, på Les Saints var det alt det positive ved det franske som hadde fått plass. Med avtale om båtfiksing på Antigua, hadde vi ikke mye tid - ankeret skulle hives noen timer over midnatt etter vel et døgn på Les Saints. Det som skulle være en tidlig kveld før nattseilas, endte imidlertid opp med å bli en herlig kveld med vin og alt som hører til på en av de hyggeligste restaurantene vi har vært på så langt i Karibien. Så pen, hyggelig liten øy - hit vil vi tilbake!

Herlige dager på Grenadinene

Mørketid og dårlig vinter der hjemme har gjort at vi har valgt å ikke plage dere alle med for mange solfylte blogginnlegg fra livet i herlige Karibien. Vi henger derfor litt etter med bloggoppdatering (altfor mye sol ute, annet å finne på og tregt internett kan kanskje også ha noe med saken å gjøre). Vi skjønner imidlertid at vårsolen har vist seg og påskestemningen begynner å bre seg der hjemme, og vi tenker at det etterhvert er på tide med noen oppdateringer herfra.

----------------------------------------------------------

Etter en ukes tid bare vi to, hvor vi seilte fra Grenada, via Petit Martinique og Petit St Vincent til St Vincent, fikk vi 27. januar besøk av gode venner Thorodd og Kelly som kom flygende inn fra NY. Det vil si, Kelly kom vel omtrent flygende direkte fra World Economic Forum i Davos og trengte et par dager for å komme ovenpå etter å ha vært at 24-7 service for John Kerry og gjengen uken før. Men bedre sted å hente seg inn igjen enn på seilbåt i Karibien skal en vel lete lenge etter?

Fra St Vincent seilte vi sørover igjen til Grenadinene, først til Tobago Cays, deretter til Petit St Vincent. Petit St Vincent er en liten privat øy, hvor det meste av plassen kun er for gjester som bor i 22 hytter spredt rundt på nordsiden av øyen. Seilfolk og andre som kommer seg hit på egen hånd får imidlertid bruke stranden og besøke de to restaurantene som finnes på øyen. Vi falt pladask for dette lille stedet da vi var innom på vei nordover for å hente Thorodd og Kelly, nydelig ankerplass og drømmested for bryllupsreise. Vi fant ut vi måtte vise øyen til gjestene våre - som skal gifte seg i juli.

De karibiske øyer er ikke alle like enkle å komme seg til uten å skifte fly et par ganger og kanskje ta en ferge, eventuelt går der ingen ferge heller og eneste mulighet er å leie en rastafari med sigarbåt for å komme seg dit en vil. Petit St Vincent er kanskje av de aller mest vanskelige øyene i så henseende. Men for noen er ikke en halv verden, 10 timers tidsforskjell, 4 fly og en båttur noen grunn til ikke å komme på besøk. Lars bor i Pakistan, sist sett da vi klatret midtøstens høyeste fjell i Iran i juli, og fortjente definitivt en paraplydrink da han etter maaange timers reise ankom Petit St Vincent i kveldingen.

Fra Petit St Vincent gikk turen videre til Clifton på Union Island, og tilbake til Tobago Cays. Thorodd og Kelly reiste hjem igjen til NY fra St Vincent etter en herlig seilas nordover igjen til Blue Lagoon - mens Lars ble med oss til Mustique. Mustique er en annen privatøy på Grenadinene, mye større en PSV, og foruten et hotell finnes det her en mengde store, store villaer til eie/leie for dem som har penger å bruke. Dagen før vi ankom var visstnok hele øyen stengt for seilfolk og andre dødelige da kongelighetene Kate og William var innom en tur. Uansett, hver januar er det bluesfestival på Mustique (www.basilsbar.com)! Musikerne stiller opp gratis, det er gratis å komme å høre - og inntekter fra salg av plater/effekter går til skolegang for de fattige på St Vincent. Vi fikk med oss en kveld med blues - god stemning. Mustique var ellers en helt nydelig øy, så fint å sykle, så herlige strender, rent og pent -- anbefales.

Nydelige dager på sjøen, varme kvelder med god mat, god prat og noe godt i glasset - og med tre gjester som alle har litt over gjennomsnittlig interesse for fotografering, ble denne uken på Grenadinene godt dokumentert. Enjoy! Takk for besøket alle tre!

Dykking på Grenada

Tenk at det har gått 8 år siden sist jeg (berit) dykket. Alle mine tidligere dykk var fordelt over 6 år - og jeg syntes allerede da jeg dykket altfor sjelden... Jaja, har vel vært opptatt med annet? Uansett, etter et oppfriskningsdykk sammen med Runar på Bequia i romjulen var jeg klar for litt ordentig dykking på Grenada. Hadde fire dykk fordelt over to dager med Dive Grenada - bra folk - og supre dykk! Flotte rev hvor blant annet digre hummere og Grenadas nasjonalrett konkylien (conch/lambi på restaurantmenyene) var hovedattraksjoner, vraket Veronica L som har ligget under vann i over 25 år, og ikke minst Grenadas undervannsskulpturpark. Over 60 skulpturer i menneskestørrelse er satt ned på ca 12 m dyp, og danner nå ett av de beste gallerier jeg har vært i :-) Ikke helt topp sikt, men bildene ble ganske fine likevel!

Grenada og Grenadinene - og besøk hjemmefra: En god start på 2014

Januar er vanligvis ikke noen favorittmåned. Julekosen er over, det er kaldt og mørkt. Men ikke i år! Kan fort bli lenge til det kommer en januar som kan slå 2014-versjonen!

Etter nyttårsfeiring og ellers herlige dager på Bequia seilte vi 5. januar videre sørover, til det som kommer til å bli det sørligste landet vi besøker på turen; Grenada. Grenada var Runars lange feries endestopp, og vi sendte den nå nøttebrune 23-åringen hjemover med forhåpentligvis masse gode minner i bagasjen, og D-vitaminer nok til solen kommer tilbake i Bardufoss. Takk for turen matros, du vet du er hjertelig velkommen tilbake nårsomhelst! Men om én mønstret av, så mønstret det tre nye matroser på, om enn med en litt høyere snittalder. Men hva betyr vel alder når dagens pensjonister er så spreke som tante Jorunn, onkel Audun og Kirsten? Fantastisk koselig å få besøk av familien hjemmefra.

Januar har vi tilbrakt på Grenada og Grenadinene. Og vi er blitt glade i alle øyene vi har besøkt. Grenada har mye å tilby. For det første, for oss båtfolk, i hovedstaden St Georges har vi funnet den beste marinaen vi har vært i noensinne. Og det betyr sammenlignet med alle marinaer vi har vært i, også i Norge og Europa. Rent, pent, dusjfasiliteter med hele bad til hver person, basseng og solsenger, en god restaurant, baker, kabelinternett — nei, der var det ganske enkelt fint å være! Å legge Belle i Port Louis marina ble litt som å ta med seg sitt eget hotellrom på et fint hotell :-) Grenada er mest kjent for tre ting; for å ha blitt invadert av USA under Reagan på 80-tallet (dvs amerikanerne har fremdeles interesser her -> mange amerikanere (bla studenter) -> butikker med amerikanske varer, yey!), for å ha blitt kraftig rammet av hurricane Ivan i 2004 (fremdeles utrolig synlig, masser av hus uten tak), og for å være verdens nest største produsent av muskat. Grenada kaller seg selv “Spice Island” - her dyrkes det i tillegg til muskat masse andre krydder også - bla ingefær, nellik, kanel. Ellers kan Grenada by på regnskog og flotte turmuligheter, bra dykking (se eget blogginnlegg!), gode restauranter, en av de fineste hovedstadene i Karibien, i tillegg til nydelige strender. Og så skal en ikke glemme at Grenada ikke bare består av øyen Grenada. Også øyene Carriacou - med fine fjelltopper og nydelige strender, og autentiske Petit Martinique er en del av landet. Vi følte vi fikk med oss mye av Grenada, men det er også et sted vi gjerne vil besøke igjen ved en senere anledning!

Grenadinene, et lite øyrike fullt av små paradisøyer kan en vel aldri få nok av. Alle litt forskjellige, med sin egen sjarm. Sammen med pappa, Kirsten, tante Jorunn og Audun besøkte vi Union Island - rolige Chatham bay og mer livlige Clifton - og Tobago Cays - et knippe ubebodde småøyer/rev. Et paradis for snorklere og et syn av kritthvit strand mot turkist hav som er helt nydelig. Et sted du bare ønsker å suge inn, holde på og trylle frem i alle kalde januarer som du vet kommer senere. 

Vi la fra kai på Grenada med tre spente, noe skeptiske familiemedlemmer ombord. Turen fra Grenada opp mot Carriacou, rett mot vind og bølger og med litt heftig troperegn i tillegg var en tøff start, men som det skulle komme seg! I dagene som fulgte ble smilene bredere og bredere. Å kunne nyte varme bad fra båten, å kunne stikke tærene i sanden på nydelige strender, å drikke god vin i deilig fønvind på dekk etter solen har gått ned gjør godt. Vi håper og tror vi klarte å gi de mindre seilvante en god opplevelse ombord. Vi kom tilbake til Grenada etter en uke på Grenadinene, og hadde enda noen dager sammen før gjengen fra Norge reiste hjemover. Vi takker for herlig besøk, nydelige middager, gode prater, kunnskapsspillkvelder (vil aldri glemme sukulentene Kirsten!) - for å kunne dele litt eventyret vårt med dere!

En annerledes jul

Vel fremme over Atlanteren, hva så? Jo da var det jul, og det måtte jo feires på ordentlig vis selv om det i år definitivt kom til å bli en veldig annerledes jul. Etter noen dager der Belle fikk litt ordentlig tender-love-and-care etter å ha tatt oss trygt over det store havet var hun klar til jul. Dvs ren og pen ute og inne, og pyntet med en julestjerne på hver lugardør. 18. desember kom årets julebesøk etter en heftig flyrute Bergen - London - Miami - Barbados - Grenada - St Lucia, herlig å få pappa Svein ombord igjen! Når bagasjen etter noen dager fulle av bekymring for at julemiddag og julegaver skulle gå i vasken valgte å innfinne seg også, kunne julen bare komme!

Vi dro fra Rodney Bay (hvor ARCen ble avsluttet) 22. desember og la oss på bøye i rolige Marigot Bay for julen. Et nydelig sted, men snakk om at det avogtil (ofte) regner i Bergen i julen, det er INGENTING mot det regnet vi hadde i år. Hvem skulle vel trodd --- troperegnet startet morgenen på julaften. Troperegn har vi opplevd før og det stopper etter 10-20 minutter, eller ihvertfall en time. Men ikke denne gang! Det stoppet ikke før godt utpå 1. juledag! Sinnsykt lyn og torden og bøttevis med vann ned fra himmelen. Innevær. Men det er vel innevær som gjelder til jul? Kan imidlertid skrive under på at investeringen i A/C kom til sin rett både for nedkjøling og for å dra ut fuktighet når det i tillegg til troperegn og ingen vind med sikkert 30 grader ute skulle kokes pinnekjøtt i 3 timer!

Med medbragt pinnekjøtt, norske poteter og kålrabi, julemusikk på høytaleren og utrolig nok massevis av pakker og julekort (dere er så herlige alle hjemme, som har tenkt på oss her borte!) ble det en kjempekoselig julekveld ombord - selv om brødrene Lein selvfølgelig savnet resten av familien :-)

Noe av det som var mest annerledes med julen 2013, var imidlertid at den føltes veldig kort! For når solen skinte igjen for fullt utover 1. juledag, så kjentes julemusikken litt feil. Vi reiste videre sørover langs kysten av St. Lucia til Soufrieres 2. juledag og tilbragte romjulen der. Fjelltur, kajakkpadling, snorkling, bading - og etterhvert Tour de Ski på radio. Herlige dager - og første smak av det karibiske ferieliv - dette kan vi like!

Nyttårsaften og overgang til 2014 ble feiret på Bequia, som er første øy i Grenadinene, i landet St Vincent & Grenadinene. Ombord i Belle ble det skålt i sjampis ved midnatt både til norsk og karibisk tid. Vi er klare for et nytt år som ganske sikkert også vil gå inn i minnebøkene som helt spesielt, på samme måte som det året vi nå har lagt bak oss (selv med alle fantastiske opplevelser i høst var heldigvis kaptein og førstestyrmann enige om at det var et øyeblikk i de høye fjell i asia i sommer som kommer øverst på listen av store hendelser i 2013 :-))

Vi krysser Atlanteren

24. november la vi endelig i vei fra Las Palmas. Etter noen hektiske morgentimer med de siste forberedelser, gikk vi fra kai til fantastisk jubel fra hundrevis av mennesker som hadde samlet seg på bølgebryteren ut mot startområdet. Med over 200 båter i startområdet for denne verdens største regatta var det ikke fritt for at spenningen hos mannskapet steg et par hakk. Fra å ha hatt fullt fokus på alt som skulle fikses og ordnes og handles til "Nå skjer det. Vi og Belle skal faktisk prøve å komme oss over et helt verdenshav på egen hånd". Seilene ble heist og Belle var over startlinjen.

Det skulle gå 22 dager og netter før vi igjen var i land den 17. desember. Det betyr litt over tre uker til havs. Tre uker som også på mange måter representerer tre relativt ulike faser av turen; den første uken med ugunstig vind, relativt ugunstig vær og fokus på å finne ut av "hverdagen på sjøen", den andre uken med omtrent ingen vind men med fantastisk sommervær og late dager på dekk, og den siste uken, da vinden kom, med relativt travel seiling og nedtelling av gjenstående nautiske mil til land.

Uke 1: Litt om rutevalg og strømforbruk

Det finnes flere ulike ruter over Atlanteren (selvfølgelig). Den korteste veien fra Las Palmas til St. Lucia går, om en ser på kartet, i en bue sørover og så noenlunde rett vest. Det er likevel mange  som velger å seile lenger sør før de snur vestover, for å "finne" passatvinden tidligst mulig. Passatvinden er et av de store vindsystemene på jorden, som i et belte nord for ekvator blåser relativt stødig fra nordøst.  Passatvinden oppstår på grunn av konstant lavtrykk rundt ekvator (luften rundt ekvator blir varmet opp, stiger og det blir lite luft igjen = lavtrykk) og luft fra nord kommer for å fylle lufttomrommet. På grunn av jordkrumning blir luftstrømmen fra nord avbøyd og får dermed også en østlig komponent. Passatvindene er det som gjør at om en skal krysse Atlanteren i båt og trenger hjelp av vinden, så er det lurt å velge en rute i dette beltet nord for ekvator, der en kan regne med relativt stødige vinder i gunstig retning. De fleste deltagerne i ARCen inkludert Belle, som har fokus på å få til en mest mulig behagelig kryssing, velger denne ruten. Om en derimot har som mål å komme fortest mulig over, så kan en velge en rute lenger nord. De siste årene har flere av båtene i ARCen gått nordover ut fra Las Palmas, på jakt etter lavtrykk med mye vind. Med denne taktikken risikerer en å få skikkelig drittvær og vind i mot, men en kan også treffe på masse vind som blåser en i riktig retning. Årets ARC båter som valgte nordlig rute fant massevis av gunstig vind, og ny rekord i ARCens 28 år lange historie ble satt 5. desember – båten Caro brukte bare 10 dager og 21 timer over!

Passatvindene kan imidlertid "avbrytes" av andre lavtrykk som bygger seg opp, stormsystemer og fronter. Dette skjer i ulik grad ulike deler av året, men i vinterhalvåret mindre enn ellers. Men ikke i år. Hele to uker skulle det gå før vi fikk stødig passatvind – noe som også gjorde at største delen av ARC flåten dette året brukte lenger tid på overfarten enn normalen. Første uken av seilasen lå det et betydelig lavtrykk sørvest for Kanarieøyene, som satte opp sørlige vinder langs vanlig rute. For å unngå dette drittværet ble vi presset til å gå lenger øst enn planlagt. Ganske frustrerende egentlig å skulle seile over Atlanteren men så ikke bevege seg vestover i det hele tatt! Med vind i mot og relativt forvirret sjø i utkanten av lavtrykket var det heller ikke fritt for at motoren ble brukt en del for å holde fart og stabilitet i denne perioden. Tilslutt endte vi omtrent på Cape Verde. Etter å allerede ha brukt en del diesel på å kjøre motor, og med et elektrisk system om bord 100% avhengig av diesel, så bestemte vi oss for å gå innom og fylle opp tankene når vi likevel var i nærheten.

Når vi er inne på tema, så litt mer om strømforbruk. Ute på havet er en båt et helt lite minisamfunn når det gjelder energibruk, noe som egentlig er ganske interessant (særlig for de to ingeniørene ombord). Fra energikilde til produsent til lagringssystem til forbruker. Med diesel som eneste energikilde (noe som kanskje skal endres på etter hvert), kan Belle produsere strøm via dieselgeneratoren eller via dynamo når motoren er i bruk. Utfordringen med diesel som eneste energikilde til strømgenerering er imidlertid at det er vanskelig å få tak i mer diesel underveis, i motsetning til om en har utstyr til å bruke sol eller vind som energikilde. Så om dieselen tar slutt så har en plutselig ikke mer lys, autopilot, radar, kartplotter, kjølekapasitet, watermaker, vannpumpe til å få vann i vasken etcetc = vi må ikke gå tom for diesel. Men hvor mye diesel trenger vi da? Belle kommer uheldigvis uten en generell bruksanvisning, og for å finne ut av strømforbruk må en gå gjennom hver forbruker å forsøke å finne ut effekten selv. Dette regnestykket ble lenge nedprioritert, men kom høyere opp på prioriteringslisten når vi relativt fort skjønte at Belle bruker mer strøm enn en skulle tro. Oppsummert; viktig samtaleemne, diskusjonstema og beregningsaktivitet uke 1 – Belles energibruk og "har vi nok diesel?"

Uke 2: Late dager

Da vi la ut fra Cape Verde gikk vi inn i andre fase av overfarten, og turen skiftet totalt karakter. For det første følte vi med ett at vi var på rett vei!! Kurs 270 - vestover!! Waypoint "Rom & Cola" ble lagt inn på kartplotteren og autopilot ble satt til å styre rett mot mål. Uvisst om "distanse til mål" som da kommer opp automatisk var et positivt bidrag til moralsk uplift med sitt fire-sifrede tall, men i det minste, "distanse til mål"-tallet gikk nå stødig nedover! Med stor tro på passatvind og god fart mot mål var stemningen stor da vi seilte inn i solnedgangen 1. desember og vi feiret med biff på grillen.

Passatvinden lot imidlertid som nevnt vente på seg. Motvinden ga seg, men det kom ingen annen vind i stedet! Så i stedet for heftig seiling ble uke to preget av late dager med bading, soling og lesing på dekk, matlaging på et kjøkken som ikke gynget alt for mye – fine dager!! Men ikke akkurat speedy gonzales mot mål. Ingen annen vind er forresten å lyge litt, det kom litt vind, ca 5 knop rett bakfra. Problemet er at Belle ikke er utstyrt med en så veldig stor seilgarderobe, og det er med seiling som med ski – en trenger helst ett par for hver type forhold. Vårt sterkeste våpen, den røde gennaker djevelen, var helt toppers – utenom at den ikke er en spinnaker som funker mye bedre når vinden er rett bakfra (hva skjedde med NORD-østlig vind?), og et herk og ta opp og ned. Så vi gikk ikke rett frem, men litt nordover og litt sørover og litt nordover og litt sørover, for å få gennakeren til å stå. Ikke rart vi har gått 3125 nautiske, mens korteste vei over Atlanteren er 2700. Kan heller ikke legge skjul på at vi var en smule molefonkne av å se våre trøndervenner på Catara, som vi hadde masse glede av å prate med på VHFen flere ganger daglig, dra fra oss med kurs rett mot mål. Hovedsamtaleemne uke 2: hvordan skal vi justere seilene i dag?

Men selv om det gikk tregt, dette var fine dager. Bading midt på Atlanteren er definitivt ett av turens desiderte høydepunkt for oss alle.

Uke 3: Vi håndstyrer til Karibien

Så skjedde det noe som igjen gjorde at kryssingen skiftet totalt karakter. Passatvinden kom! Vind 15-35 knop fra øst - nordøst ga god fart mot "Rom&Cola" men selvfølgelig også større bølger og heftigere sjø. Men det som kanskje gjorde enda større forskjell på livet ombord var at autopiloten plutselig sa takk for seg, og Belle skjente ut til styrbord. Her var det bare å gripe roret og der stod da en av oss til vi var fremme 6 dager etter. Fra å kjøre vakter kun i mørket (fra 20 om kvelden til 8 om morgenen), 4 timer hver, og vaktene stort sett kunne gjennomføres komfortabelt plassert nede med en bok eller en film med turer på dekk hvert 20 minutt for å se etter lys, ble konseptet "vakt" et helt annet. Å stå til rors i vind over 20 knop og bølger på 4-5 meter er relativt tungt, så vi kjørte 2 på vakt til enhver tid, stort sett 30 minutters intervaller bak roret, 8 timer på, 4 timer av. Litt mer travelt enn uken før!

Bølger og vind gjør også alt annet om bord litt mer travelt. Som å lage mat. Belle har et finfint kjøkken der det meste går an å få til av mat. Og med litt tender,love& care får en faktisk epler, appelsiner, agurker, paprika, isbergsalat, tomater, avocadoer osv til å vare mye lenger enn en skulle tro, selv i 30 grader og uten plass i kjøleskapet. Men i 4-5 meter bølger er det en tålmodighetsprøve å lage mat. Skive med pålegg for eksempel. For etter en har laget skiven skal jo pålegget ned i kjøleskapet igjen og til kjøleskapet må man helst bruke to hender og en fot når det gynger (holde inne nederste kjøleskuffen med en fot og ute den andre med en hånd og sette syltetøy på plass med andre hånden). Men det betyr at skiven får ligge alene på benken med syltetøy på i hvertfall i 10 sekunder. Og det går ikke, for da er det plutselig skive på gulvet og opp ned og syltetøy overalt. Så; fristende å droppe hele skiven. Eller gå for uten pålegg. I løpet av turen har gulvet hatt besøk av ymse ingredienser (inkludert en halv brøddeig i særdeles klissete form) og kjøkkenredskaper (inkludert hele kjøleskapet som plutselig ville ha seg en tur ut på gulvet).

Når en håndstyrer står en bak roret, og når en ikke ser på havet og himmelen så ser en på instrumentene som hjelper en å styre i riktig retning. Det betyr også et en relativt ofte ser på de måltall som befinner seg på skjermen, der "distanse til mål" er ett av dem. Og fra å ha vært over 2000 nm da vi plottet inn "Rom&Cola" ved Cape Verde, så var det nesten helt merkelig da vi den 16. desember så et tosifret tall. 53? Hva kunne det være for et tall? Herregud, vi kom snart til å se land!! Vi har snart krysset Atlanteren!! Tidlig om morgenen kl 04.26 lokal tid 17.desember, krysset vi målstreken i Rodney Bay på St. Lucia i Karibien. En herlig følelse!

Sånn til slutt…

En Atlanterhavskryssing kan være så mye, og den er nok helt forskjellig for hver den som opplever den og for hver båt som krysser. Den kan være skremmende, kan være kjedelig, kan være fantastisk. Vi tre er enige om at vi har hatt en kjempefin tur. Og vi er kjempefornøyd med Belle som har tatt oss over uten at noen av oss har syntes det har vært skremmende; selv i mange meter høye bølger har det omtrent ikke vært saltvann i cockpit. At noe utstyr må repareres etter en sånn tur skulle bare mangle – tenke seg til hvor mange års vanlig bruk av båt en sånn tur tilsvarer når en regner timer. Belle er imidlertid en for god båt når det gjelder fart, i forhold til mannskapets ambisjoner. I ARCen får alle båter et "handikap", som i golf, for å kunne sammenligne prestasjonene til raske, store båter med mindre båter med "tregere" konstruksjon. I følge ARCen er Belle en raskere båt enn vi er helt enig i, og havnet i divisjon B sammen med Oystere og Swans på nærmere 60 fot. Når mannskapet var mer opptatt av gode dager til sjøs enn å komme fortest frem, og når seilgarderoben ikke er den helt store, så betydde det at Belle havnet laaangt nede på resultatlistene. Men det gjør ingenting, vi kom frem og vi har hatt en fin tur!

Nei, da er dette blogginnlegget alt for langt allerede. Bare helt tilslutt; så vil vi takke alle som har svart på mailer og meldinger fra vår satelitt-telefon. Lyder hjemmefra;  smser, mailer og ikke minst gåter (!) har vært høydepunkt om bord når en ellers kun er tre til å underholde hverandre :-) Og så vil kaptein og førstestyrmann også takke matrosen/teknisk sjef/lillebror – kjært barn har mange navn – Runar, du har vært det aller lureste vi lastet om bord i Belle i Las Palmas. Vi er så glad du ble med!

Folkens; bilder sier mer enn tusen ord; se film og et utvalg fotos under!

(Videopassord: arc)

Forberedelser til Atlanterhavskryssing!

Da er den store dagen kommet! Startskuddet for ARC – Atlantic Ralley for Cruisers – går klokken 13 lokal tid her i Las Palmas, og Belle er en av 230 båter som starter i denne 28ende utgaven av verdens største turregatta.  Målstreken er på St. Lucia i Karibien, ~2800 nautiske mil unna. I gjennomsnitt brukes det 18-21 dager på overfarten. Det betyr at vi når land igjen rundt 15. desember om alt går som det skal! (se mer om ARC på www.worldcruising.com/arc)

Etter å ha kost oss glugg med gode venner og familie hjemmefra (se bilder!) gikk vi fra feriemodus til heftig forberedelsesmodus for ca en uke siden. På plass i Las Palmas med stadig flere av de andre ARC deltagerne har stemningen i marinaen blitt mer og mer intens utover uken. Gode tider for både motor-, watermaker- og generatorservicemenn, riggere, utstyrsforhandlere etc. Hos oss, som hos alle andre, er utstyr sjekket, fikset og etter hvert tikket av som "klar for Atlanteren". Og utstyr er handlet inn – spesielt sikkerhetsutstyr -  ARC deltagelse krever at hver båt har en relativt høy sikkerhetsstandard.

Som vanlig på Belle er ansvaret fordelt mellom ute (Knut) og inne (Berit). Inne har jobben bestått i blant annet  omkalfatring av omtrent alt innhold i alle tre lugarer. Vi skifter lugar til akter for overfarten for å redusere gynging og fare for å falle ut av sengen – i tillegg er mannskapet økt med 50% (Runar) med den følge at "roterommet" vårt (styrbord akterlugar) plutselig måtte tømmes. Legg til at det i omkalfatringsprosessen har vært ymse arbeidskarer om bord for å sjekke batterier, fikse lekk vask, fikse vannskadet dør i dusjen (hvorfor i h… tåler ikke døren i dusjrommet vann???), sjekke generator, sjekke watermaker etcetc med de områder av det heller begrensede areal som da måtte være fri for ting og tilgjengelig for arbeid, samtidig som 300 liter vann, 100 liter all annen drikke og mat for 3 uker skal stues – helst på et typisk "rent, tørt, mørkt og luftig sted hvor det ikke blir ødelagt av gynging men er enkelt tilgjengelig" – aiai, plassplanlegging er en kunst!

Ute har jobben bestått i noe som en kanskje kan oppsummere som følger, i prioritert rekkefølge: 1. sørge for at Belle fikk ny bom før startskuddet til ARCen går (jepp – et lite uhell der på vei mot Kanarieøyene, kjekt med bom når vi skal over Atlanteren…) 2. jage rundt på alle spanjoler vi gjerne ville ha til å gjøre arbeid om bord (mañana-mentaliteten råder også i marinaen på Las Palmas) 3. sikre rigg og dekk for den harde belastning det vil være å seile konstant i 3 uker – tilsvarer i hvert fall ett års normal "helgetur"-bruk for en seilbåt 4. stue bort alt som ikke fant en plass nede lenger… 5. være sosial på kaien, småprate med de andre skipperne (diplomatens favorittaktivitet) og takke nei til alle som lurer på om vi trenger ytterligere mannskap.

Dagene har flydd og vi er selvfølgelig ikke helt klar med alt vi hadde tenkt å gjøre, men likevel VELDIG klar for å komme oss av gårde! Det mest essensielle; bom, mat og tilleggsmannskap, er på plass – nå er det snart ikke mer som kan forberedes, og vi har stor tro på at Belle kommer til å ta oss trygt til Karibien! Så får vind og vær bestemme hvor komfortabelt det skal bli :-)

For de som er nysgjerrig på hvor vi befinner oss på veien de neste ukene har vi en gps tracker om bord som oppdateres hver 4 time. Posisjonen til alle båtene i ARCen finnes på www.worldcruising.com/arc/eventfleetviewer.aspx. Søk på Belle! Ellers så sjekker vi belle@mailasail.com ca 1 gang for dagen, og det går å sende sms til satelittelefonen (se nummer under "Kontakt" her på www.bellepaatur.com)

Ha en god adventstid alle sammen!

 

Ankomst Syden!

Etter nesten to uker på Madeira la vi tidlig 29. oktober ut på sjøen igjen, med kurs for Kanarieøyene. En overfart på ca 250 nautiske, og med vind fra nord-nordøst på 15-25 knop ble det en rask tur! Vi fikk en overfart med herlig seiling på en kurs hele veien. Ingen "matro" akkurat (spising med kniv og gaffel utgår i 3-3,5 m bølger), men luksus å være mannskap på fire til å dele på nattevakt! Onsdag ettermiddag ankom vi Santa Cruz, hovedstaden på Tenerife.

Vi hadde to rolige dager i havn på Tenerife. Santa Cruz er en relativt stor by, og Kathrine fikk mettet shoppingbehovet. Berit ble litt misunnelig på nydelig julekjole og vinterstøvletter, men den type shopping får vente til neste høst :-) Ellers må middag ute på restaurant Kazan nevnes som et høydepunkt på Tenerife - et av de virkelig aller beste sushimåltider noensinne, til en slikk og ingenting i forhold til tilsvarende hjemme…anbefales!

Lørdag 2. november satte vi kursen mot Gran Canaria. Etter en relativt frisk seilas med vind opp i over 30 knop i akselerasjonssonene mellom Kanariøyene, kom vi til landet Syden! Etter måneder med nye steder og nye opplevelser, var det akkurat som om vi kom hjem - selv om vi aldri har vært her før! 90% skandinaver, glass-bottom-boat, VG på stativet utenfor butikken, karbonadesmørbrød på menyen, Matti Nykänen på plakaten for kveldsunderholdning. Charterferie here we come!

3 uker igjen til Atlanterhavskryssing - 24. november går startskuddet for ARC i Las Palmas. Vi blir værende i Puerto Rico sør på Gran Canaria for å nyte sommer, sol og besøk fra Norge før vi reiser til Las Palmas for de siste forberedelser og klargjøring av båt i begynnelsen av neste uke!