26. april begynte vi den lange veien hjem, og la ut fra BVIs med Horta på Azorene som mål. Spente på en ny havkryssing, og litt ekstra spent siden vi nå bare var oss to som skulle ta Belle over havet – en er mer sårbar når en bare er to. Men øvelse gjør mester – det gjelder visst Atlanterhavskryssinger også. Øvelse, og en god dose flaks. Vi nådde Horta 13. mai etter 17 dager på sjøen, etter en finfin kryssing. Knut som alltid utålmodig etter å komme frem, Berit mer avslappet til om det skulle bli en dag til eller fra – men begge mye mindre sliten enn sist når vi igjen så land. Noe som selvfølgelig hadde med antall dager i sjøen å gjøre – 17 dager er mindre enn 23, men ikke minst hadde vi roligere vær enn vi hadde de siste dagene av forrige kryssing, autopiloten var med oss hele veien, og så kjenner vi Belle så mye bedre. Lydene om bord er så mye mer kjente, vi vet når hun liker seg og når hun synes vi sliter henne ut, vi vet så mye bedre hvilken seilføring som passer best i de ulike forhold (selv om vi absolutt ikke er utlært!), og vi vet hva som er nok diesel til både motor og strømgenerering. Vi visste så mye bedre hva vi gikk til – og når vind og vær var med oss og vi slapp unna de store uhell, så gikk det finfint å være to.
Det var rart å legge ut fra marinaen i Nanny Cay – starte den lange reisen – uten noen til å vinke oss av gårde. Som om vi skulle ut en liten tur og komme inn igjen samme ettermiddag. Desto hyggeligere var det at flere av våre seilevenner som lå for anker på øyene rundt ropte oss opp på VHF'en når vi passerte for å ønske god tur. Og ikke minst bli vinket av gårde av verdens søteste nederlandske venner på WhiteSpirit og Cassandra, da vi seilte forbi dem på Just van Dyke en time etter vi la fra land. Med gode lykkeønsker sendte de oss av gårde, vi var klar for havkryssing. Bare et par timer etter var Karibien borte i horisonten, og vi så bare hav.
De første dagene hadde vi rolig vær og vi kom et godt stykke av gårde med god motorhjelp. Vi valgte å gå mer nord enn direktekursen, og det skulle vise seg å etter en 5 dagers tid gi oss perfekte seilforhold mot Azorene. Aldri har vi fått Belle til å gå så bra over tid. Med vind på 14-18 kn fra rundt 140 grader suste hun av gårde med gjennomsnittsfart rundt 7 i flere døgn, uten at vi gjorde noe særlig med seilføringen. Helt herlig!! Med så lite vind bygget det seg heller ikke sjø – vi kunne ikke fått bedre forhold. The red devil var også oppe – etter å ha fått den over fra rull til strømpe er vi utrolig mye mer komfortable med å ha den oppe – betydelig trygghet at vi vet at vi klarer å få den ned når vi vil! Med 160 kvadrat duk gikk vi over 10 kn omtrent uten krenging, fantastisk følelse!
Dagene med god vind tok oss godt av gårde, og vi så muligheten for at vi kunne være fremme allerede etter 15 dager. 2 døgn fra Horta fikk vi imidlertid beskjed av vår trofaste værgud Mads (vi får værtjenester fra Mads i Frivind på våre kryssinger), at det lå et lavtrykk mellom oss og Azorene, og vi ble rådet til å gå rett øst for å holde oss sør for lavtrykket for å slippe sterk vind rett mot. Vi følger de råd vi får, og selv om 150 ekstra nautiske kjentes langt når vi var så nære, så er det så mye bedre å slippe unna drittvær. Belle slapp på denne kryssingen unna med 2 timer hvor vi hadde vind over 25 kn, noe som bidro godt til at vi kom inn uten større skader eller slitasjer på båt (og mannskap).
Men også etter fine kryssinger er det herlig å igjen se land! Spenningen som sitter i på en overfart kan slippes – vi klarte det! Å feste linene i land, kjenne at båten ligger helt i ro, kjenne fast grunn under føttene – det er en nydelig følelse. Og denne gang kjentes det som å komme litt hjem. Hjem til Europa. For Azorene er så tydelig europeisk. De pene husene, de rene gatene, den friske luften, de grønne markene med kuer på – her er fint!
