Da Eric og Rikke, siste besøk, mønstret av Belle uken før påske gikk det opp for oss at våre 4 måneder i Karibien går mot slutten. Følelsen ble enda sterkere da Belle ble heist på land noen dager etter for å bli skrapt og malt under. Dette var et arbeid vi hadde avtalt for en god del tid siden å få gjort, arbeidet gjort i Tyskland før hun ble satt på vannet i fjor vår var ikke noe å skryte av, og all maling har forsvunnet i løpet av året som er gått. Verdt å sørge for lite grums på skroget for å sikre minst mulig vannmotstand og god fart på vei over Atlanteren igjen! Mens Belle først var i shipyarden benyttet vi anledningen til også få en del annet gjort; motorservice, generatorservice, filter og oljeskift på watermakeren, skift av storseilfall, reparasjon av glidelåsen til lazybagen etcetc. (til alle gjester som sammen med oss har fortvilt over dolukt i stuen; problem lokalisert – lufteslangen fra wastetanken på do var helt slitt av, og luften fra tanken har dermed gått helt feil sted… utrolig deilig å få fikset!) På denne måten kom forberedelsene til ny Atlanterhavskryssing i gang.
Belle var på land hele palmehelgen. Uten vann og strøm, men med lommelykt og stearinlys om kveldene ble det rene hyttestemningen om bord :-) Men utrolig deilig å få båten på vannet igjen, alt og alle om bord trives helt klart best med vann under kjølen. Med de fleste ting på vår forberedelsesliste hvor vi trengte hjelp fra servicemenn fikset, dro vi fra marinaen (Nanny Cay – kan anbefales for heising og båtarbeid) og ut på anker i bukten The Bight på ubebodde Norman Island. Deilig å være utpå igjen, få vind gjennom båten og kunne hoppe over bord for et bad når en har lyst!
Vi ble liggende i The Bight hele påsken. En fantastisk godt beskyttet bukt, som var fint da påsken kom med relativt mye vind. Vi fikk definitivt ikke bukten for oss selv, litt som påskefjellet så er BVIs tydelig en populær destinasjon i påsken, ikke minst for Puerto Ricere med båt (=motorbåt). Vi la oss helt ytterst i bukten, og hadde da finfin utsikt fra cockpit utover sjøen uten crowden av båter i veien. Forberedelser til havkryssing fortsatte smått og pent litt hver dag, som sjekk av redningsvester og annet sikkerhetsutstyr, oppsett og test av satelittelefonen, heising og pakking av gennaker som nå har fått seg snuffer i stedet for å være på den tullete, vanskelige rullen som har gitt den navnet "the red devil". Men det viktigste for oss i påsken var to andre ting enn praktiske forberedelser. Vi ville nyte siste dager i Karibien med alt det vi digger med å være her; bading, snorkling, padling, turer, stille kvelder på dekk når solen går ned --- og ikke minst å si farvel til våre beste venner her borte. Alle de norske båtene som krysset Atlanteren med oss i november har vært morsomme å treffe igjen nordover gjennom Karibien, noen oftere enn andre. Utrolig gøy at vi var en hel gjeng som troppet opp på full moon party i Trellis Bay på Beef Island 15. april! Men tre båter har vært en viktig del av vårt år på tur, norske Catara og nederlandske Cassandra og White Spirit. Verken Catara eller Cassandra skal seile hjem igjen, de blir sendt på skip mens mannskapet setter seg på flyet over dammen. White Spirit håper vi å se igjen på Azorene, de kommer etter oss om et par uker. Uansett var det utrolig koselig at de alle tre båtene kom til Norman Island og the Bight i påsken! Vi kommer til å savne dere alle.
Så var påsken over, og onsdag denne uken dro vi tilbake til Nanny Cay for de siste forberedelser. Vask av båt, vask og nedpakking av dinge, sykler og kajakker, dieselfylling (vi har med 1000l diesel – av frykt for å bli stuck i Azores High (høytrykk uten vind), mathandel, klesvask, flytte bak i akterlugaren etc. Av en eller annen grunn går alt veldig mye lettere gang nummer to, og selv om vi kommer til å savne Runar som var med oss sist vi krysset et hav når vi er utpå, så har det vært veldig lite vanskelig å finne plass til alt mulig stasj og mat når vi bare er to ombord og har to ledige lugarer til ting og tang :-)
De fleste langturseilere forlater Karibien i begynnelsen av mai. Både fordi hurricane-sesongen begynner, og fordi det i mai er de beste værforhold for kryssing av Atlanteren østover. I motsetning til kryssingen vestover, er det på tilbaketuren ingen stabil passatvind som blåser oss i riktig retning - værforholdene er mer varierende. Mai er imidlertid en "mellom-måned" der en ofte unngår ekstremforhold, dvs alt for mye eller alt for lite vind. Vi er litt tidligere ute enn de fleste, av dem vi kjenner som skal seile hjem igjen er avreise første eller andre uke i mai det vanligste. Vi har imidlertid satt oss fore å rekke et bryllup hjemme i Norge i slutten av mai og har derfor satt avreise litt tidligere… Blir veldig rart å denne gang legge ut på havet uten andre båter rundt! Som en del av ARCen i november var det over 200 båter, hornmusikk og hundrevis av vinkende spanjoler på kaien som så oss av gårde. Denne gangen legger vi bare fra kai som om vi skal ut på en hvilken som helst liten dagsseilas, når vi er klar. Og det er vi i dag, vi kaster loss om noen minutter!
