Natt til mandag 14. juli nådde Belle igjen land etter litt over 8 døgn i sjøen på vei fra Azorene. Selv om opprinnelig plan var å gå inn i Irskesjøen direkte og rett til Dublin, så endte vi opp med et stopp i Crosshaven helt sør i Irland da autopiloten igjen la inn årene og vi måtte håndstyre siste døgnet til land. Uansett, et stopp i Crosshaven er ikke å forakte, en finfin liten landsby med irsk pub som irsk pub skal være, folk med herlig sarkasme og en engelsk en må konsentrere seg om å forstå. Vi koste oss et døgn i land, Knut fikset autopilot (skiftet sikring og motor – ja vi har en i reserve etter opplevelsen på Atlanteren sist!), og så la vi utpå igjen. Seilasen inn i Irskesjøen ble helt fantastisk. Vi heiste gennakeren med det samme og hadde en hel dag med 20-30 knop på hekken, full fart! Inn Irskesjøen avtok vinden, men med opp til 5-6 knop medstrøm og omtrent ingen bølger avtok ikke farten – før tidevannet kom i mot… det var en utålmodig Knut som hadde sittet å sett på samme fyrlykten omtrent hele sin nattevakt før vi seilte inn til Dublin i morgentimene.
I Dublin ble vi ønsket velkommen med en nydelig frokost på Mari Magi, så utrolig koselig å se gode venner igjen. Det er noe med det, å møtes igjen etter lange havkryssinger er unnagjort – dele erfaringer og kjenne på gleden for at vi alle er vel over. Mari og Jørgen dro videre samme formiddag – og det var med vemod vi vinket dem av gårde – det var siste gang vi møttes underveis denne gang, og siste gang vi ville møte noen av seilevennene vi har fått i løpet av året. Så sent i juli var de fleste av våre andre vennebåter, norske og nederlendere, allerede hjemme igjen.
Men om der ikke lenger var kjente båter i marinaen, så har vi andre kjente! Full vaskings av Belle ble igangsatt så hun skulle bli presentabel etter mange dager på havet; så var vi klare til å ta i mot storfint besøk av Knuts tidligere sjef med kone, herr & fru ambassadør Roald og Venke! Veldig koselig treff, med god prat om tiden både under og etter Iran – og god mat og drikke på restaurant og i residensen. Og med vaskings unnagjort var Belle også klar for overnattingsgjester – etter lang tid uten – pappa Svein og Kirsten mønstret på i Dublin. Vi gleder oss over tilbakevendende gjester og tar det som et tegn på at tidligere opphold har vært bra. Andre tidligere (og nye) gjester oppfordres herved :-)
Siden en ikke ønsker mer motstrøm enn ytterst nødvendig og i hvert fall ikke på feile steder, så ble avgangstidene i Irland/Skottland bestemt av tidevannet. Dvs at vi forlot Dublin kl 0300 natt til 19. juli; og de tidlige morgener fortsatte helt til vi nådde Caledoniakanalen i Skottland. Irskesjøen bød på vindstille og var – ja – et tåkehav. Belle tuslet seg nordover for motor. Solen kom i Skottland, og det været som var i Norge i juli, var også her. Vi hadde noen nydelige dager gjennom øyriket på den skotske vestkysten med deilige etapper på sjøen, fine turer på land og gode middager. Med relativt kort tid igjen før hverdag og jobbstart i Norge, hadde vi ikke mulighet til å bruke så mye tid her som vi i utgangspunktet hadde tenkt (det ble av en eller annen grunn 2 måneder på Azorene…), men Skottland er jo ikke langt unna! Ikke umulig Belle skal en tur hit igjen på sommerferie neste år. 23. juli begynte vi på Caledoniakanalen, en ca 100 km lang kanal som går gjennom det skotske høyland og forbinder vestkysten (Fort William) med østkysten (Inverness). Kanalen består av 29 sluser og går over 4 innsjøer (bare en tredjedel er utgravd kanal) – blant annet Loch Ness. Utrolig morsomt og annerledes å ta Belle gjennom innlandet! Kanalen og slusene er godt vedlikeholdt, der er hyggelige småsteder og overnattingsmuligheter underveis, og hyggelige skotter er klare ved hver sluse for å hjelpe deg gjennom. Vi gikk inn i første sluse på ettermiddagen onsdag, og var ute i sjøen igjen ved Inverness etter lite kø og venting på sluser fredag formiddag. Caledoniakanalen kan anbefales! Neste gang blir det bedre tid, her er masse muligheter til å padle kajakk, sykle og gå tur.
Vel ute i saltvann igjen begynte vi å se på værmeldinger. I forhold til andre hav Belle har krysset det siste året fremstår Nordsjøen lite skremmende. Men det er nå engang 2-3 døgn, og som nordmenn har vi jo alle hørt at det kan gå røft for seg i havet utenfor kysten vår. Uten frivind-Mads denne gang, som hadde tatt sommerferie, måtte vi gjøre vurderingene selv, og med utsikter til et lite væromslag med masse vind rundt kysten av Lindesnes noen dager frem, fant vi ut at det beste ville være å komme seg til Norge før dette; altså avgang så snart som mulig. Som sagt som gjort, og vi var av gårde allerede lørdag formiddag. Fire havkryssere på Belle denne gang; vi er mektig imponert over sprekinger i 70-årene som kaster seg ut på nye eventyr; også Nordsjøkryssinger i seilbåt. Pappa Svein og Kirsten så ingen grunn til at de ikke skulle ta sjøveien hjem til Norge.
Nordsjøen oppførte seg meget pent. Lite vind, lite bølger, oljeplattformer stod i ro der de skulle. Kryssing av grensen til Norge ble feiret med nystekte brownies og is!
