24. november la vi endelig i vei fra Las Palmas. Etter noen hektiske morgentimer med de siste forberedelser, gikk vi fra kai til fantastisk jubel fra hundrevis av mennesker som hadde samlet seg på bølgebryteren ut mot startområdet. Med over 200 båter i startområdet for denne verdens største regatta var det ikke fritt for at spenningen hos mannskapet steg et par hakk. Fra å ha hatt fullt fokus på alt som skulle fikses og ordnes og handles til "Nå skjer det. Vi og Belle skal faktisk prøve å komme oss over et helt verdenshav på egen hånd". Seilene ble heist og Belle var over startlinjen.
Det skulle gå 22 dager og netter før vi igjen var i land den 17. desember. Det betyr litt over tre uker til havs. Tre uker som også på mange måter representerer tre relativt ulike faser av turen; den første uken med ugunstig vind, relativt ugunstig vær og fokus på å finne ut av "hverdagen på sjøen", den andre uken med omtrent ingen vind men med fantastisk sommervær og late dager på dekk, og den siste uken, da vinden kom, med relativt travel seiling og nedtelling av gjenstående nautiske mil til land.
Uke 1: Litt om rutevalg og strømforbruk
Det finnes flere ulike ruter over Atlanteren (selvfølgelig). Den korteste veien fra Las Palmas til St. Lucia går, om en ser på kartet, i en bue sørover og så noenlunde rett vest. Det er likevel mange som velger å seile lenger sør før de snur vestover, for å "finne" passatvinden tidligst mulig. Passatvinden er et av de store vindsystemene på jorden, som i et belte nord for ekvator blåser relativt stødig fra nordøst. Passatvinden oppstår på grunn av konstant lavtrykk rundt ekvator (luften rundt ekvator blir varmet opp, stiger og det blir lite luft igjen = lavtrykk) og luft fra nord kommer for å fylle lufttomrommet. På grunn av jordkrumning blir luftstrømmen fra nord avbøyd og får dermed også en østlig komponent. Passatvindene er det som gjør at om en skal krysse Atlanteren i båt og trenger hjelp av vinden, så er det lurt å velge en rute i dette beltet nord for ekvator, der en kan regne med relativt stødige vinder i gunstig retning. De fleste deltagerne i ARCen inkludert Belle, som har fokus på å få til en mest mulig behagelig kryssing, velger denne ruten. Om en derimot har som mål å komme fortest mulig over, så kan en velge en rute lenger nord. De siste årene har flere av båtene i ARCen gått nordover ut fra Las Palmas, på jakt etter lavtrykk med mye vind. Med denne taktikken risikerer en å få skikkelig drittvær og vind i mot, men en kan også treffe på masse vind som blåser en i riktig retning. Årets ARC båter som valgte nordlig rute fant massevis av gunstig vind, og ny rekord i ARCens 28 år lange historie ble satt 5. desember – båten Caro brukte bare 10 dager og 21 timer over!
Passatvindene kan imidlertid "avbrytes" av andre lavtrykk som bygger seg opp, stormsystemer og fronter. Dette skjer i ulik grad ulike deler av året, men i vinterhalvåret mindre enn ellers. Men ikke i år. Hele to uker skulle det gå før vi fikk stødig passatvind – noe som også gjorde at største delen av ARC flåten dette året brukte lenger tid på overfarten enn normalen. Første uken av seilasen lå det et betydelig lavtrykk sørvest for Kanarieøyene, som satte opp sørlige vinder langs vanlig rute. For å unngå dette drittværet ble vi presset til å gå lenger øst enn planlagt. Ganske frustrerende egentlig å skulle seile over Atlanteren men så ikke bevege seg vestover i det hele tatt! Med vind i mot og relativt forvirret sjø i utkanten av lavtrykket var det heller ikke fritt for at motoren ble brukt en del for å holde fart og stabilitet i denne perioden. Tilslutt endte vi omtrent på Cape Verde. Etter å allerede ha brukt en del diesel på å kjøre motor, og med et elektrisk system om bord 100% avhengig av diesel, så bestemte vi oss for å gå innom og fylle opp tankene når vi likevel var i nærheten.
Når vi er inne på tema, så litt mer om strømforbruk. Ute på havet er en båt et helt lite minisamfunn når det gjelder energibruk, noe som egentlig er ganske interessant (særlig for de to ingeniørene ombord). Fra energikilde til produsent til lagringssystem til forbruker. Med diesel som eneste energikilde (noe som kanskje skal endres på etter hvert), kan Belle produsere strøm via dieselgeneratoren eller via dynamo når motoren er i bruk. Utfordringen med diesel som eneste energikilde til strømgenerering er imidlertid at det er vanskelig å få tak i mer diesel underveis, i motsetning til om en har utstyr til å bruke sol eller vind som energikilde. Så om dieselen tar slutt så har en plutselig ikke mer lys, autopilot, radar, kartplotter, kjølekapasitet, watermaker, vannpumpe til å få vann i vasken etcetc = vi må ikke gå tom for diesel. Men hvor mye diesel trenger vi da? Belle kommer uheldigvis uten en generell bruksanvisning, og for å finne ut av strømforbruk må en gå gjennom hver forbruker å forsøke å finne ut effekten selv. Dette regnestykket ble lenge nedprioritert, men kom høyere opp på prioriteringslisten når vi relativt fort skjønte at Belle bruker mer strøm enn en skulle tro. Oppsummert; viktig samtaleemne, diskusjonstema og beregningsaktivitet uke 1 – Belles energibruk og "har vi nok diesel?"
Uke 2: Late dager
Da vi la ut fra Cape Verde gikk vi inn i andre fase av overfarten, og turen skiftet totalt karakter. For det første følte vi med ett at vi var på rett vei!! Kurs 270 - vestover!! Waypoint "Rom & Cola" ble lagt inn på kartplotteren og autopilot ble satt til å styre rett mot mål. Uvisst om "distanse til mål" som da kommer opp automatisk var et positivt bidrag til moralsk uplift med sitt fire-sifrede tall, men i det minste, "distanse til mål"-tallet gikk nå stødig nedover! Med stor tro på passatvind og god fart mot mål var stemningen stor da vi seilte inn i solnedgangen 1. desember og vi feiret med biff på grillen.
Passatvinden lot imidlertid som nevnt vente på seg. Motvinden ga seg, men det kom ingen annen vind i stedet! Så i stedet for heftig seiling ble uke to preget av late dager med bading, soling og lesing på dekk, matlaging på et kjøkken som ikke gynget alt for mye – fine dager!! Men ikke akkurat speedy gonzales mot mål. Ingen annen vind er forresten å lyge litt, det kom litt vind, ca 5 knop rett bakfra. Problemet er at Belle ikke er utstyrt med en så veldig stor seilgarderobe, og det er med seiling som med ski – en trenger helst ett par for hver type forhold. Vårt sterkeste våpen, den røde gennaker djevelen, var helt toppers – utenom at den ikke er en spinnaker som funker mye bedre når vinden er rett bakfra (hva skjedde med NORD-østlig vind?), og et herk og ta opp og ned. Så vi gikk ikke rett frem, men litt nordover og litt sørover og litt nordover og litt sørover, for å få gennakeren til å stå. Ikke rart vi har gått 3125 nautiske, mens korteste vei over Atlanteren er 2700. Kan heller ikke legge skjul på at vi var en smule molefonkne av å se våre trøndervenner på Catara, som vi hadde masse glede av å prate med på VHFen flere ganger daglig, dra fra oss med kurs rett mot mål. Hovedsamtaleemne uke 2: hvordan skal vi justere seilene i dag?
Men selv om det gikk tregt, dette var fine dager. Bading midt på Atlanteren er definitivt ett av turens desiderte høydepunkt for oss alle.
Uke 3: Vi håndstyrer til Karibien
Så skjedde det noe som igjen gjorde at kryssingen skiftet totalt karakter. Passatvinden kom! Vind 15-35 knop fra øst - nordøst ga god fart mot "Rom&Cola" men selvfølgelig også større bølger og heftigere sjø. Men det som kanskje gjorde enda større forskjell på livet ombord var at autopiloten plutselig sa takk for seg, og Belle skjente ut til styrbord. Her var det bare å gripe roret og der stod da en av oss til vi var fremme 6 dager etter. Fra å kjøre vakter kun i mørket (fra 20 om kvelden til 8 om morgenen), 4 timer hver, og vaktene stort sett kunne gjennomføres komfortabelt plassert nede med en bok eller en film med turer på dekk hvert 20 minutt for å se etter lys, ble konseptet "vakt" et helt annet. Å stå til rors i vind over 20 knop og bølger på 4-5 meter er relativt tungt, så vi kjørte 2 på vakt til enhver tid, stort sett 30 minutters intervaller bak roret, 8 timer på, 4 timer av. Litt mer travelt enn uken før!
Bølger og vind gjør også alt annet om bord litt mer travelt. Som å lage mat. Belle har et finfint kjøkken der det meste går an å få til av mat. Og med litt tender,love& care får en faktisk epler, appelsiner, agurker, paprika, isbergsalat, tomater, avocadoer osv til å vare mye lenger enn en skulle tro, selv i 30 grader og uten plass i kjøleskapet. Men i 4-5 meter bølger er det en tålmodighetsprøve å lage mat. Skive med pålegg for eksempel. For etter en har laget skiven skal jo pålegget ned i kjøleskapet igjen og til kjøleskapet må man helst bruke to hender og en fot når det gynger (holde inne nederste kjøleskuffen med en fot og ute den andre med en hånd og sette syltetøy på plass med andre hånden). Men det betyr at skiven får ligge alene på benken med syltetøy på i hvertfall i 10 sekunder. Og det går ikke, for da er det plutselig skive på gulvet og opp ned og syltetøy overalt. Så; fristende å droppe hele skiven. Eller gå for uten pålegg. I løpet av turen har gulvet hatt besøk av ymse ingredienser (inkludert en halv brøddeig i særdeles klissete form) og kjøkkenredskaper (inkludert hele kjøleskapet som plutselig ville ha seg en tur ut på gulvet).
Når en håndstyrer står en bak roret, og når en ikke ser på havet og himmelen så ser en på instrumentene som hjelper en å styre i riktig retning. Det betyr også et en relativt ofte ser på de måltall som befinner seg på skjermen, der "distanse til mål" er ett av dem. Og fra å ha vært over 2000 nm da vi plottet inn "Rom&Cola" ved Cape Verde, så var det nesten helt merkelig da vi den 16. desember så et tosifret tall. 53? Hva kunne det være for et tall? Herregud, vi kom snart til å se land!! Vi har snart krysset Atlanteren!! Tidlig om morgenen kl 04.26 lokal tid 17.desember, krysset vi målstreken i Rodney Bay på St. Lucia i Karibien. En herlig følelse!
Sånn til slutt…
En Atlanterhavskryssing kan være så mye, og den er nok helt forskjellig for hver den som opplever den og for hver båt som krysser. Den kan være skremmende, kan være kjedelig, kan være fantastisk. Vi tre er enige om at vi har hatt en kjempefin tur. Og vi er kjempefornøyd med Belle som har tatt oss over uten at noen av oss har syntes det har vært skremmende; selv i mange meter høye bølger har det omtrent ikke vært saltvann i cockpit. At noe utstyr må repareres etter en sånn tur skulle bare mangle – tenke seg til hvor mange års vanlig bruk av båt en sånn tur tilsvarer når en regner timer. Belle er imidlertid en for god båt når det gjelder fart, i forhold til mannskapets ambisjoner. I ARCen får alle båter et "handikap", som i golf, for å kunne sammenligne prestasjonene til raske, store båter med mindre båter med "tregere" konstruksjon. I følge ARCen er Belle en raskere båt enn vi er helt enig i, og havnet i divisjon B sammen med Oystere og Swans på nærmere 60 fot. Når mannskapet var mer opptatt av gode dager til sjøs enn å komme fortest frem, og når seilgarderoben ikke er den helt store, så betydde det at Belle havnet laaangt nede på resultatlistene. Men det gjør ingenting, vi kom frem og vi har hatt en fin tur!
Nei, da er dette blogginnlegget alt for langt allerede. Bare helt tilslutt; så vil vi takke alle som har svart på mailer og meldinger fra vår satelitt-telefon. Lyder hjemmefra; smser, mailer og ikke minst gåter (!) har vært høydepunkt om bord når en ellers kun er tre til å underholde hverandre :-) Og så vil kaptein og førstestyrmann også takke matrosen/teknisk sjef/lillebror – kjært barn har mange navn – Runar, du har vært det aller lureste vi lastet om bord i Belle i Las Palmas. Vi er så glad du ble med!
Folkens; bilder sier mer enn tusen ord; se film og et utvalg fotos under!
(Videopassord: arc)
