Siden forrige blogginnlegg het "Azorene – del I", så var det kanskje noen som gjettet at det måtte komme en "Azorene - del II", selv om vi 9. juni la i vei mot Irland. Og jada. Vi skriver i dag 26. juni… og vi er fortsatt på Azorene.
Før vi la i vei fra Horta 9. juni var Berit forferdelig tidlig oppe. Det måtte males! I marinaen i Horta er det tradisjon at båtene som er innom maler sin logo på kaien. Moro for seilerne å sette sitt preg på havnen på denne måten, og moro å se på alle andre sine malerier - kjenner vi noen? Noen mannskap har virkelig gjort seg flid og tegnet fantastisk fint. I tillegg skal det bety lykke for seilasen videre å legge igjen sin malingsklatt på denne måten. Om det betyr ulykke å ikke tegne vites ikke, men med mye prat i havnen om uheldige Cheeki Rafiki, som i år forliste på vei mot Azorene midt i mai (les mer her), fant Berit ut at vi kunne ikke ta sjansen. Vi seilte ARCen i november med Cheeki Rafiki, Knut drakk øl med mannskapet på Antigua, vi seilte i samme område som dem bare dager før de gikk ned. Det farlige i det å være langturseiler kom litt vel nærme. Så med restemaling fra andre og en logo tenkt ut underveis i malingsprosessen ble det en malingsklatt på Belle også :-)
Vi la i vei mot nord og hadde fine forhold. Fullmåne og passe vind fra rett retning. Alt i skjønneste orden. Men så begynte det å dunke fra området rundt autopiloten. Hmm. Vi liker ikke autopilot som lager lyd, autopilot kan ikke få lov å slutte å virke. Hva kunne det være? Vi kikket på autopilot og øvre festet til ror og så litt bevegelse sidelengs, men det var da ikke mye bevegelse til at det skulle lage så mye lyd? Vi sendte mail til våre venner i Catara, Odd har alltid noe lurt å komme med og gode råd: Se på festet underifra, se om dere kan stikke noe i mellom hvis det har løsnet for å hindre slark. "Noe" imellom tenkte vi, hva skal det være – vi har jo ikke så mye "noe" om bord som Catara, Odd'en har alltid et lager av "noe" som kan brukes til det meste. Men det ble ikke noe problem å finne dette "noe", der var ikke noe slark eller løst når Knut så på roret og festet i øvre rorlager underifra. Uten å tro hun kunne finne slark hun heller var det jo kanskje interessant å se hvordan dette festet så ut underifra nå når alt stasj i aktre lagerrom er ute, tenkte Berit og krøp nedi for å kikke hun også. Og når en først er der nedi var det jo greit å se seg om, var det noe annet som kunne lage lyd her nede? Og da var det ikke fritt for at hjertet tok et ørlite hopp, når det ble klart hva som var på gang. Litt press på roret i en bølge, og der flyttet hele rorbrønnen på seg og i festet mellom brønn og skrog kom klare sprekker til syne og vannet piplet inn. Press andre veien, rorbrønn til andre siden og dunk og vann inn i sprekkene på andre siden. Aiai, vi lekker.
Rorbrønnen er en type fiberglasskolbe som er festet i skroget rundt rorstammen der denne går gjennom skroget fra selve roret under båten til autopilot og rattene oppå dekk. Rorbrønnen skal beskytte roret. Roret er festet – skal være festet – i et øvre (ved autopilot på dekk) og nedre (ved skroggjennomføring) rorlager, som gjør at roret ikke sjangler rundt. Vi hadde et ror som sjanglet rundt, i alle fall i stor nok grad til at det dunket borti rorbrønnen når det fikk press på seg, og rorbrønnen holdt dermed på å ryke i festet. Vi fant det tryggest å snu til nærmeste land. Med 8-9 døgn igjen til Irland, 5-6 døgn til fastlands Spania var korteste vei til land 2,5 døgn tilbake til Azorene. Enn så kjedelig det var å snu, så føltes det helt riktig å minimere risikoen for å plutselig ende utpå havet der uten styring og med stort hull i båten om press på roret skulle bli så stort at roret skulle falle ut, eller sprekkene bli så store at vannet ville fosse inn. Vi snudde, tok frem grab-bagen og ringte hovedredningssentralen på Sola. Så deilig å vite at noen vet om en, og situasjonen. Vi fikk meldeplikt hver 6 time, og Sola videreformidlet til portugisisk kystvakt som var klar til å rykke ut om vi situasjonen skulle forverre seg.
Heldigvis var ble det ikke behov for noen redningsaksjon. Belle klarte seg fint i det deilige været tilbake til Azorene, lensepumpene tok unna det vannet som kom inn. Men godt å være tilbake i havn, denne gang i Ponta Delgada på Azorenes største øy Sao Miguel. I havnen fant vi Mari Magi, en av de norske båtene som vi sa farvel til i Horta. Vi tok en liten omvei nord bare! Vi brukte 5 døgn fra Horta til Sao Miguel, Mari Magi brukte 1… Og så heldig vi var som fant Mari Magi i Ponta Delgada! Så hyggelig selskap, og ikke minst utrolig god hjelp å ha en mann med fantastisk peiling på båt i prosessen med å finne ut hva som feilte Belle. TUSEN TAKK Jørgen og Mari for all støtte! I motsetning til Horta har vi ikke truffet en eneste annen kjent båt her i Ponta Delgada. Stor, god marina, med masse plass. Etter hvert har vi skjønt at sesongen her er litt tidligere i april/mai når de større båtene går over Atlanteren til Middelhavet for sommeren – Ponta Delgada er storbåthavnen, Horta er for oss "små". Men vi får jo være her vi små også, og vi kan absolutt anbefale flere langturseilere å legge veien innom her, Sao Miguel er nydelig! Se bilder.
Belle ble heist på land mandag 16. juni. Som mistenkt var det nedre rorlager som var løsnet. Nye deler ble bestilt fra verft i Tyskland, ror og ødelagt rorbrønn ble tatt av, og i aktre stuerom har det de siste dagene foregått ymse aktivitet for å sikre oss et ror som henger som det skal på videre seilas. Stakkars mannen som jobber der bak i alt det hvite glassfiberstøvet (hvordan i huleste skal vi få ut alt det støvet???) Vi håpet i det lengste at deler skulle ankomme og reparasjonen skulle gå så raskt at vi ville komme oss på vannet senest tirsdag denne uken, for å kunne legge i vei mot Spania senest onsdag (i går). Det ville være siste sjans for oss å komme oss noe sted før vi skal i bryllup i Frankrike 2.-5. juli (det tar 5-6 døgn til fastlandet (Spania/Portugal) herfra). Men nei. Deler kom og reparasjon var for så vidt klar, men med så nylagt glassfiber ble det av reparatøren her ikke anbefalt å legge ut på en lenger havkryssing før dette hadde fått tørke i hvert fall en uke. Når de i tillegg ødela nøkkelen til travel-liften i går da de hadde tenkt å sette Belle på vannet, og dermed ikke fikk start på heisemaskinen, så skjønte vi at det nok er meningen vi skal ta det med ro her på Azorene. Så her er vi, og her blir vi til vi er tilbake fra bryllup 6. juli.
Fiksing av lekk båt og løst ror var ikke det vi hadde planlagt å bruke juni på. Men selv om vi har fått et lenger stopp på Azorene enn først planlagt og dermed får det relativt travelt med å komme oss hjem før jobbstart 4. august, så kommer sikkerhet først. Irland og Skottland er jo ikke langt unna, dit kan vi jo seile en annen gang på et par dager! Nordsjøen er jo en liten minisjø i relativ sammenheng :-) Vi håper travel-liften har lyst å starte og at Belle kommer seg på vannet i dag. Hyggeligere å være om bord når Belle er på sjøen, og i marinaen, uten støv overalt og med do nærmere enn 400m unna. Så skal nok vi klare å nyte dagene på flotte Sao Miguel til vi flyr til Frankrike på tirsdag. Vi har dessuten bestilt ekstremt god seilvind mot nord fra 7. juli…
